For en gitarist!
Et helt fuckings gitaralbum – uten gitarrunking? Det er fullt mulig!
For de som veit hva jeg liker, kommer det neppe som noen overraskelse at jeg lar meg begeistre av det faktum at Lars Haavard Haugen - selveste gitaristen i selveste Hellbillies - nå solodebuterer. Musikk egner seg egentlig ikke for å sette folk på seierspallen, men i tilfellet Lars Haavard Haugen gjør jeg et unntak. Dette er så overveldende bra, at uttrykk som ”verdensklasse” framstår som understatement.
Når det i coveret står ”all songs written by Lars Haavard Haugen”, er det grunn til å understreke songs. Dette er ikke 12 takter og tre akkorder, med masse gitarsolo. Dette er ni sanger; skikkelige, velfriserte komposisjoner. Man kunne ikke sånn uten videre lagd vokallåter ut av dem, men Jimi Hendrix ville høyst sannsynlig dødd en gang til for å legge sang på ”The Drone”.
Her er oppsiktsvekkende lite ”stash” hva gitarsound angår. Det virker som om Lars Haavard har plugga inn – brukt en haug forskjellige gitarer, ja vel – men likevel: Clean gitar, og den som stadig går rundt og tror at Al Di Meola spiller raskest på akustisk gitar her i verden, bør snarest gi ”All Alone” en sjans. This is art!
Han har med seg to mann, slik at uttrykket for det meste er streit gitartrio. Kyrre Sætran (bass) og Trond Augland (trommer) gjør sine saker så det står til laud og vel så det, men la det være sagt: I dette bandet blir de sidemen – og det er selvfølgelig meninga. Her er det Lars Haavard Haugen som skal glitre. Han kunne umulig ha glitra som han gjør uten bass- og trommestøtte, men hør på ”Pick it Up!” Snakk om glitter og stas!
Hvis det fins noe som heter ”Åpen klasse” i Spellemannprisen for 2011, har Lars Haavard Haugen allerede gjort det overflødig for andre å melde seg på i akkurat den konkurransen.
Lars Haavard Haugen
Six Strings and the Truth
Capitol/EMI
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
