Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

HOLTON/STEEL: I fire farger.

Gjennomført rock'n'roll - gjennomført dekadent

Man kan beskylde Gary Holton og Casino Steel for mye. Men ikke for at ikke levde opp til rock’n’roll-myten!

Det er en vanlig misforståelse å forbinde disse rabbagastene med punk eller country. De spilte ikke en gang hva som ville ligge midt i mellom – tradisjonell rock’n’roll. Det fins elementer av alt dette i deres musikk, men om de absolutt skal plasseres i en sjanger, ligger glamrocken nærmest. Så da var det kanskje like greit, at de fikk publikum til å bite på at de spilte rigrock? Oljeutvinninga var tross alt godt i gang tidlig på 80-tallet!

Om de greide å lure enkelte journalister med sin sjanger-forvirring? Sjekk DVD’en, der Petter Nome introduserer duoen som ”rufsete countryrock” – før de spiller ”Baby, I Love You”, som vel må være den snilleste 60-talls pop’en som noen gang er blitt servert!

Denne samlinga inneholder alt Gary Holton og Casino Steel gjorde som Holton/Steel. Rubbet. Fra 1981 til 1984 – og Casino har rett i sin covertekst: ”Her finnes fantastiske innspillinger, noe søppel og masse humor.” Det kunne aldri bli kjedelig med Holton & Steel! Verken for publikum eller de på scenen!

HOLTON/STEEL: I svart/hvitt.

Det er umulig å omtale denne duoen uten å snakke image. I så måte snakker vi til fingerspissene. I studio, på scenen, i intervjusituasjon (”nei, vi er ikke mannssjåvinister; vi syns bare at det er kvinnene som bør passe ungene” … ”vi deler alt, bare ikke damer – well; sometimes …). Du finner ikke bilder av disse gutta uten sprit, cigaretter, og ei lettkledd blondine. (Coveret inneholder ett, men det er bare fordi bildet er så tilklipt i høyden at armene til Gary Holton er borte!)

Når var de mest country? Faktisk de gangene Casino Steel var låtskriver. Hans to beste låter – ”Mary-Ellen Jones” og ”Gary’s Song” er tidløs country, med et nikk til den rocktradisjonen som i første omgang ble ivaretatt av Ian Hunter og hans Mott the Hoople.

De fikk sine to største hits med coverlåter. ”Ruby” ble ei skikkelig landeplage her hjemme, men stammer altså fra Kenny Rogers. Liksom ”Blackberry Way” har sitt opphav i det glitrende 60-tallsbandet The Move.

Mange vil nok mene at den timelange DVD’en er skikkelig rubbish – bare sprit & damer & cowboyer i ny drakt; fillefranser som åpenbart ville gitt garderoben for en kveld sammen med Keith Richards og Ron Wood. Jeg velger å se den som et tidsbilde fra denne delen av rock’n’roll-sirkuset – men medgir å ha mindre sans for flørtinga med det organiserte MC-miljøet.

Videoene holdes også oppe gjennom det faktum at Gary Holton virkelig var an actor.

Kort oppsummert: Det er på denne måten rock’n’roll-historie skal dokumenteres. Et tips til landets kinosjefer: Neste gang dere setter opp en film fra rockemiljøet – ja, så sender dere ”Holton/Steel: Anthology” som forfilm. Men da må baren være åpen!

Holton/Steel
Anthology
Polydor/Universal

---

|