FN - eller ikke FN?
Ytterste venstre har et uavklart og opportunistisk forhold til FN.
Etter at FNs sikkerhetsråd gjorde et enstemmig vedtak (fem avholdende) om å åpne for militære angrep mot Libya, har det lille som fins igjen av sosialistisk opposisjon i utenrikspolitikken begynt å røre på seg.
Lederen for SVs internasjonale utvalg, Ivar Johansen, sier til Klassekampen at ”Norge ikke bør delta”. Ungdommen i SU følger Johansen. Internasjonalt ansvarlig i Rødt, Arnljot Ask, mener at ”når USA bestemte seg, bestemte Norge seg også”, og hevder videre at NATO og USA har ”presset Gulfstatene og Den arabiske liga til å støtte invasjonen mot Libya”.
Jeg er usikker på hva som faktisk er glupt å gjøre, og ser paradokset i at Vesten nå plutselig helhjerta støtter opposisjonen mot regimer vi har hatt et utmerka forhold til i bortimot et halvt århundre. Men dette er jeg sikker på: Ytterste venstre må avklare sitt forhold til FN.
For det går ikke – verken intellektuelt eller politisk – å være mot Irak-invasjonen fordi den ikke hadde FN-mandat, og samtidig være mot å delta i en operasjon som så definitivt har et FN-mandat som hva som nå er tilfelle i Libya. Dette er en øvelse som heter å ri to hester, og det er som kjent problemfylt.
Venstresida kan ikke fortsette å være for FN, bare hver gang FN gjør ”riktige” vedtak. Man kan gjerne velge ikke å forholde seg til FNs vedtak - men da kan man heller ikke påberope seg dem, når man for en gangs skyld er enig. FN har mange svakheter – men er vel stadig vekk det beste instrumentet verdenssamfunnet har?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
