Har fotball også noe med stil å gjøre?
Drillo har rett. Men ikke alltid.
Oppkjøringa til ”Slaget om Norden” – fins ikke Sverige lenger? - har så avgjort sine komiske sider. En av dem er TV 2s oppkjøring, som foruten endeløse tam-tara-tam-intervjuer signert Davy Wathne uka i forveien skal bestå i fire timer direktesendt fjernsyn i forkant av kampen!
For den som skal benke seg foran skjermen – og ja, undertegnede befinner seg i målgruppa – er det bare å sette over kaffetrakter’n, fylle kjøleskapet med kaldt drikke, og forhåndsbestille pizzabudet. For her blir det mye reklame! Det burde utlyses premie til den som gidder å telle hvor mange ganger Davy kommer til å si ”vi er straks tilbake”!
Men så er det Drillo. Jeg heier på gutten, jeg har alltid gjort det. Fordi han får resultater – men ærlig talt: Når journalister tilsynelatende i fullt alvor stiller spørsmål ved om avsløringa av at han har en 25 år gammel sønn sør for Kattegat skal virke forstyrrende inn i forberedelsene til kampen … Vel, for å si det med Stutum: Ord blir fattige. Det er heldigvis ikke Drillo som skal være høyre ving lørdag kveld.
Når dette er sagt mener jeg Drillo tar feil på et vesentlig punkt, når han sier: ”Koketteringa med at måten du vinner på er viktig … den har jeg ikke noe tru på.”
Han har helt rett, om vi tenker enkeltkamper. Slår vi Danmark i morgen kveld, gir nasjonen gir blaffen i om vi har ligget i kompakt forsvar i 90 minutter - bare vi scorer på den ene sjansen vi får. Men dette må ikke forveksles med synet på fotballspillet som sådan. Den som følger et lag år etter år, gir faktisk ikke blaffen i hvordan laget spiller!
Her snakker jeg av erfaring. Et langt liv med Vålerenga har lært meg til å sette pris på resultater; for VIF-tilhengere på min alder har det dessverre alt for ofte handla om nervepirrende minutter i kampen for å unngå nedrykk – og da er jo alt lov. Men det kan da umulig ha gått Drillo hus forbi at hele verden elsker Barcelona? Hvorfor? Ikke fordi de som regel vinner, det er det jo mange lag som gjør. Folket elsker Barcelona fordi de spiller som de gjør.
Det viktigste i fotball er å vinne, men like sant er det at publikum elsker underholdende fotball. Et bilde: Vålerenga ano 2011 er i ferd med å bli et elska fotballag, langt utafor klubbens naturlige publikumsmessige nedslagsfelt.
Hvorfor? Fordi laget eksplisitt går inn for å se ut som ”Lille-Barca”. Vålerenga vil spille fotball, holde ballen i laget helt til gjennombruddsmuligheten åpner seg. Og i det øyeblikk Enga mister ballen – ja, da skal den gjenvinnes, fort som faen! Idéen bak er enkel å sammenfatte: Det laget som eier ballen, får sjelden mål mot seg.
Altså: Det er mye mer morsomt å se Harmeet Singh, Mohammed Fellah og Kristofer Hæstad la ballen gå seg i mellom, i den hensikt å bygge opp et angrep, enn det er å se Myggen hindre motstanderen i å angripe.
Dette vil Drillo aldri forstå, men det er ikke så viktig. For i morgen kveld leder han oss til det første sluttspillet på en halv evighet! Heia Norge!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
