Smak av honning
Robbie Robertson leder et sjeldent A-lag. Og resultatet blir som forventa.
33 år etter at The Band egentlig gikk i oppløsning med den legendariske avskjedsforestillinga ”The Last Waltz”, er Robbie Robertson stadig vekk en musiker med cred som gjør at ingen sier nei til ham. Det er ikke alle som tar en telefon, og som plutselig befinner seg i studio sammen med Eric Clapton, Steve Winwood og Trent Reznor (Nine Inch Nails).
Dette må ikke lure deg til å tro at dette er ei støyende rockeskive. Produksjonen er gjennomgående avdempa, mye båret oppe av lange harmonilinjer som beveger seg langsomt i lengderetning. Tidvis bygger han opp sine låter (”She’s Not Mine”) i reineste Pink Floyd-stil - uten at det går fullt så langsomt, og uten at lyden er fullt så stor.
Vi snakker vakker og stilrein voksenrock fra start til mål, som regel med Robbie Robertsons talking blues-røst i front. Og vi veit jo alle hvordan det låter, når Eric Clapton slipper til med sin egen gitarballade, ”Madame X”. Ingen ulyder, akkurat.
Høydepunktene er ikke like eventyrlige som på opphavsmannens 1991-album ”Storyville”, men for all del. Dette holder i lange baner for den som ønsker seg moderne, amerikansk musikk skapt for behag. Musikk som smører øregangene til folk som har levd en stund.
Om du absolutt må høre et par kutt før du handler, anbefaler jeg ”Won’t Be Back” og ”This is Where I Get Off”. Har du ikke skjønt tegninga da, tror jeg like gjerne du kan la det bli med forsøket.
ROBBIE ROBERTSON
How to Become Clairvoyant
Macrobiotic Records/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
