Rolig, nå
Det er på tide å dempe tonen omkring 22. juli.
Hvem hadde trodd det, etter et terrorangrep som jo førte til at en hel valgkamp foregikk i dempede former? Men sånn har det blitt.
Ingen navn nevnt i denne omgang, men det forholder seg så absolutt slik at mange føler at enkelte av de drøyt 150 bistandsadvokatene med fordel kunne slamre litt mindre i dørene. Om de bare én gang i sin karriere burde ha vett til å bevege seg på filttøfler, så er det nå.
På den andre sida bør også noen av de pårørende og etterlatte ta seg en tur i tenkeboksen. Fra enkelte hold kreves det at verken Anders Behring Breviks navn eller bilde burde publiseres. Dette er selvfølgelig et umulig krav å etterkomme. Anders Behring Breivik kan ikke retusjeres fra norsk historie. Ikke nå. Ikke for all framtid.
I mine øyne er tida nå inne til å forlange åpenhet. Det går ei grense for hvor lenge politi og påtalemyndighet kan påberope seg faren for at siktede Breivik skal sende skjulte ”signaler” til eventuelle partners in crime.
Spørsmålet om åpenhet vil være aktuelt helt til rettssaken er avslutta, og mitt syn er enkelt: Send rettssaken i sin helhet på tv. Det løser de fleste problem angående størrelsen på rettssalen, og det norske folk fortjener å se terroristen i fri dressur. På den måten vil vi alle erfare at denne mannen aldri igjen må slippes ut i det fri.
Om denne løsninga ikke åpner for at Breivik kan bruke rettssalen som talerstol for sine forrykte idéer? Jo, i og for seg – men likevel ikke. Verken aktoratet eller Breiviks fornuftige forsvarer vil tillate noe nazi-show i retten.
Og sannheten er at hans ”manifest” er spredd på internett, og altså ligget fritt tilgjengelig for alle som har hatt strømforsyning siden 22. juli.
Rettssaken mot Behring Breivik blir en prøvelse for rettsstaten, en institusjon som vil stå seg på å praktisere full åpenhet.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
