På stedet hvil
Fem år er gått siden forrige plate. Og alt er ved det samme.
Jim Stärk er grunnleggende sett et veldig gammeldags band. 99 prosent av det de gjør, kunne de like gjerne gjort på Woodstock-festivalen, rett etter Crosby, Stills & Nash i 1969. På sitt mest moderne, hva sound angår, låter de som en mix av Supertramp og Coldplay – og dét er jo ikke så fryktelig moderne.
Intet galt med det, i og for seg – all popmusikk bør definitivt ikke låte som Outkast eller Beoyncé. Men dermed står og faller alt på låtmaterialet – og hvordan kommer Einar Stokke Fadnes ut i så måte, per 2011?
Sånn midt på treet, er mitt svar. Plata åpner med tittelkuttet; en seig affære det dessverre ikke er mye å skrive hjem om. Dette låter virkelig Supertramp, og denne komposisjonen ville aldri fått plass på verken ”Crime of the Century” eller ”Crisis? What Crisis?”
Det løfter seg mange hakk med ”True Story”, en up tempo-låt som nærmer seg sjarmen de fleste vil huske dette bandet for – den de leverte med den smått fantastiske EPen ”Morning Songs”.
Deretter durer det i vei på det jevne. Jim Stärk ønsker å levere friksjonsfri popmusikk, og det lykkes de med. Er du gammel nok til å huske og like James Taylor? Kjøp. Hvis du vil prøvekjøre beste låt, går du til ”Longing”.
JIM STÄRK
Rainy Love Sounds
Sweet Recordings
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
