Den evige tonen
Han er snart like lett gjenkjennelig som Miles Davis var. Praktfullt.
Mangt og meget er forandra siden jeg hørte Nils Petter Molvær på Kongsberg i 1999. Likevel er det meste ved det samme, selv om det voldsomme rytmetoget er borte. Men det har liksom forsvunnet underveis – på den strekninga Molvær har tilbakelagt fra ”Khmer” (1998) til ”Baboon Moon”.
Han har med seg bare to mann, men her snakker vi mange pålegg – lag på lag i studio. Allestedsnærværende Stian Westerhus (Puma, Jaga Jazzist) trakterer gitarer og synther, mens Erland Dahlen (Madrugada, Marit Larsen, Odd Nordstoga, Bjørn Eidsvåg, Hanne Hukkelberg) er trygt plassert bak sitt trommesett.
Det er ikke riktig å si at Nils Petter Molvær har blitt mer tilbakelent med åra. Men det er korrekt å si at han har blitt mer nyansert. Mer ettertenksom, kanskje. Musikken varer lengre, om du forstår. Dette er vanskelig å beskrive med ord. Det vesentlige er at alt han gjør er gjennomført lekkert. I tillegg så til fingerspissene perfeksjonistisk utført.
Hva soundet angår, er han mer lavmælt enn han var rundt årtusenskiftet. Heller David Sylvian/Rain Tree Crow, enn Prodigy.
Jazz? Ja, det handler om improvisasjon - men Molvær skriver ordentlige låter. Dette er alt annet enn ”la oss sette i gang gutter, så ser vi hva vi får ut av det”. Alt som skjer på dette albumet er utstudert gjennomtenkt, både en og to og fjorten ganger.
Hvis du så langt fester lit til meg, og altså i utgangspunktet har sans for denne typen musikk, kan jeg garantere deg: Du kommer aldri til å bli lei av ”Baboon Moon”. Kort og godt fordi albumet er det perfekte soundtrack, uansett hvilket humør du befinner deg i.
NILS PETTER MOLVÆR
Baboon Moon
Sula/Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
