Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Fra Prudence til Nelson Mandela og 22. juli

Hvorfor har Åge Aleksandersen deltatt aktivt for å få denne boka utgitt?

Svaret er så enkelt som at den – eller ei som likner – ville blitt utgitt uansett. Og Åge er ikke dum. Har han anledning til å ha ei hånd på rattet, syns han det er like greit å ha det. Musikerne han har spilt med gjennom en mer enn 40 år lang karriere har fått merke det.

Resultatet er blitt oppsiktsvekkende bra. ”Åge – Historien om Norges største rocker” er en av de aller beste biografiene jeg har lest.

Jeg har ikke spesielt sans for de stadige henvisningene til Bruce Springsteen – det faktum at den norske og den amerikanske Sjefen tidvis har hatt parallelle karrierer, må så vidt jeg kan forstå bero på tilfeldigheter. Men én sak har de felles – faktisk også med Keith Richards: De har alle i sin tidlige ungdom fått beskjed om at de er noe bort i mot umusikalske. ”Du kan ikke sitte her dagen lang å spille gitar, gutt. Skaff deg et yrke!” I Åges tilfelle var det dirigenten i skolekorpset som vurderte sin elevs manglende framgang som kornettist til karakteren ”du blir aldri noen musiker, finn deg en annen hobby”.

MOTELØVE: Åge midt på 80-tallet.

Rocken tok Åge Aleksandersen som tenåring. Helt i starten av karrieren fikk han oppleve at Pussycats fra Tromsø stakk av med alle jentene. Da tenker man lett sånn: ”Rocken kan ta deg akkurat dit du vil.” På et tidspunkt sov han noen uker ute i Oslos gater, etter å ha blitt kasta ut av hybelen fordi han hadde for langt hår. Men han ville spille i Prudence! Han kunne faktisk ikke leve uten å spille i Prudence!

Det var et hardt liv, men taterungen hadde krefter, selv om det noen ganger holdt hardt. Som da han hakka løs på sin venstre pekefinger med en stein for å slippe militærtjeneste, en periode som faktisk endte i et dårlig planlagt sjølmordsforsøk. Vi er mange som er glad for at den øvelsen gikk i dass, mange flere enn hun som en dag ringte barnefaren, som alltid var på turné: ”Åge, du har fått en sønn. Kommer du hjemom en tur?”

De måtte spille coverlåter på festlokalet for å få jobber. ”Den herre ligg på førsteplass i Tyskland!” Men så – jeg husker dette som det var i går. Lørdag 30. januar 1984. Utdeling av Spellemannprisen. Åges livslange våpendrager Gunnar Hordvik satt i Spellemannkomitéen (der det forhandles over en lav sko; plateselskapene bytter på å gi sin egen artist den grummeste plassen i programmet). Nå insisterte Hordvik på at det var hans tur.

Og så kom den. ”Lys og varme”, for første gang – live, med alt som kunne krype å gå av norsk popelite i koret. Aldri har jeg vært sikrere på å ha vært vitne til urframførelsen av en megahit. Og se så – mandag 1. februar lå ”Levva livet” i butikken … Genialt, Hordvik – og det hører med til historia at plateselskapssjefen faktisk måtte overtale artisten til å inkludere den kommende nasjonalsangen på albumet. Åge syns liksom ikke helt at den passa inn.

SOLIDARITETSARBEIDERE PÅ TUR: Åge med Bjørn Afzelius.

Men den passa perfekt, og var sterkt medvirkende til at Åge sammen med sine svenske musikerkompiser Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe kunne virkeliggjøre sitt forsett om å drive solidaritetsarbeid gjennom sitt virke som artister.

Åge Aleksandersen er en sårbar mann, prega av en oppvekst med mye vold og alkohol i heimen. En gang var han nervøs for sjøl å ha utvikla de samme trekkene som sin far. Han slo sin egen sønn, på grunn av noe som viste seg å være et reint uhell.

Men dette skal vi vite, vi som hører musikken hans: Åge Aleksandersens kunst - jeg vil tro han hater det uttrykket; kunstner, æ? - hadde aldri blitt slik den er, uten at han hadde turt å behandle sitt eget liv så nakent som han gjør i mange av sine sanger.

Boka speiler hele Åges karriere, og slutter på en fin og usentimental måte om 22. juli. Disse sidene minte meg på at det faktisk ikke har gått en dag siden massakren, uten at jeg har felt en tåre. På oppfordring deltok Åge i mange AUF-begravelser, og tårene som falt til ”Lys og varme” i denne sammenhengen er nok umulig å telle.

Han forteller at han stadig vekk jakter på ”den låta”, og medgir at det antageligvis bare er han sjøl som vil skjønne det, den dagen den er spilt inn. Personlig syns jeg han kom veldig nær med ”Dekksgutten”, men for all del – han må bare fortsette å jakte.

Og en sak har jeg satt meg fore: Boka avslører at han sitter på en Dylan-låt, som ingen andre enn Åge Aleksandersen har fått høre! Jeg lover å ikke ty til vold, Åge – men den låta får du rett og slett ikke ha for deg sjøl! Snart tar jeg flyet til Trondheim!

OLE JACOB HOEL
Åge – Historien om Norges største rocker
Gyldendal

---

|