Bedre på film
David Lynch – som solo plateartist? Alt er mulig.
Som eksentrisk filmregissør har han gjennom en mannsalder gitt oss de mest praktfulle filmer. Musikk har alltid vært viktig i hans miljø – du husker kanskje Julee Cruise fra fantastiske ”Falling” i ”Twin Peaks”? Så fullstendig bardus på kommer det ikke, når han i moden alder velger å debutere som plateartist.
Han har alliert seg med Karen O, frontfiguren i indierockbandet Yeah Yeah Yeahs. Hun gjør sine saker praktfullt, men dessverre forsvinner hun fra studio etter å ha framført den beste sangen – ”Pinky’s Dream”.
I resten av sangene figurerer David Lynch som vokalist, og det går så som så. Han forvrenger som oftest stemmen gjennom vocoderlignende duppedingser, og kompet står i stil. Dårlig trommemaskin og electronica av så mangt et slag. Noe av det er underholdende nok, i retning Matt Johnsons The The
Men det blir litt jabbete i lengden. Noen stor komponist er han ikke, og mest beveger han seg i (over)enkle bluesmønstre. Siden musikken låter som om den var innspilt på en iPad, blir resultatet en Lou Reed som har gått seg vill i en moderne lekebutikk.
Mer enn fullverdige sanger, framstår materialet som smått uferdige fragmenter til noe som kanskje kunne blitt til noe – om de var blitt bearbeida av fagfolk.
DAVID LYNCH
Crazy Clown Time
Sunday Bost/Cosmos
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
