 TRYGVE MATHIESEN: Dypdykker i alt som har med punk å gjøre. |
Hva er postpunk?
Her er nedlagt et imponerende stykke historiearbeid. Men sluttresultatet spriker i alle retninger.
Trygve Mathiesen har gjort punkens historie til noe som begynner å ligne et livslangt prosjekt. Fore fire år siden ga han ut ”Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980”, og nå kommer altså historia om de neste fem åra – da punken var i ferd med å gå i oppløsning. I mellomtida har han gått detaljert til verks omkring Sex Pistols’ eneste konsert i Oslo.
Hva er postpunk? Selvfølgelig musikk som kom etter punkens storhetstid, og det var jo så mye (rart). Men det var mye musikk som kom tidlig på 80-tallet, og alt kan vel ikke karakteriseres som postpunk? Da får jo begrepet ingen verdi. Når Mathiesen for eksempel drar inn Scritti Politti som musikalsk referanse, blir alt helt feil. Noe mer millimeternøyaktig, anti-punkband enn dette (i virkeligheten) enmannsorkesteret til waliseren Green Gartside er det knapt mulig å tenke seg.
Det er heller ikke helt enkelt å se for seg verken Simple Minds eller The Monroes som postpunk.
Helt på trynet blir det å starte kapittelet om norsk postpunk på utenlandsreise med Jahn Teigen. Punken var et opprør mot alt Jahn Teigen har stått for – både som ”flinkis-progrocker” i Popul Vuh/Popul Ace, og som streit popartist.
Da har jeg mer sans for å dra den tilsynelatende umulige linja til a-ha. I tida fram til gjennombruddet i 1985 var det mulig å oppfatte det som at de kunne komme til å ende i seng med Depeche Mode, som så avgjort kan beskrives som postpunk – og altså ikke new romantics-banda Duran Duran og Spandau Ballet.
 a-ha: Postpunk? Vel ... kanskje, likevel. |
”Postpunkens ambisjon om å opprettholde det nihilistiske kunstprosjektet som punken hadde forfektet, er etter min vurdering et forsøk på å opprettholde tomrommet, et intet, et fristed utenfor det strukturbundne … Fullførelsen av dette frihetlige prosjektet utfordrer individet til å ta skrittet ut av de strukturene konvensjonene skaper – ikke som en målsetning om å danne en subkultur som opererer på siden av loven, men på siden av nettopp konvensjonene.”
Drep meg herre konge, men ikke med graut! Forfatteren gjør intet forsøk på å definere det vanskelige begrepet nihilisme, men jeg oppfatter det omtrent sånn: ”Gi faen! Gi faen i alt!” Jeg tror de fleste innen punkbevegelsen vil ha seg frabedt å bli satt inn i Mathiesens kvasi-intellektuelle forestillingsverden.
Kunne det vært behov for en våken redaktør her? Mulig. I kapittelet ”fra punk til hardcore”, heter det: ”Motörhead var limet mellom metall, rock’n’roll og punk allerede på 1970-tallet. Deres rolle kan ikke undervurderes.” Men det er vel heller sånn at forfatteren mener Motörhead var av uvurderlig betydning? Altså det stikk motsatte.
Intervjuene Mathiesen bringer med seg sjøl, burde også vært luka ut. Det norrøninspirerte Ym:stammen hadde tidvis betydning, men så viktige var de ikke – at det sømmer seg at forfatteren kan tillates å omtale seg sjøl i vendinger som ”forsanger Mathiesens blonde hår og blå øyne” … Pinlig.
 UK SUBS: Noen år etter at de ramponerte min strøkne 180 watts forsterker på Expressen i Oslo. Faen! |
Likevel gir intervjuene et interessant bilde av epoken som helhet. Ikke minst forklarer de hvorfor den norske postpunken aldri kom noen vei. Om Mathiesen har rett, var de jo stort sett dritings både på og utafor scenen – konstant!
Kapittelet om rockeklubbene rundt omkring i landet er trøttende lesning, men interesserer meg spesielt – rett og slett fordi jeg var med på å stifte Oslo Rockeklubb, og satt i styret der i flere år. Jeg lånte til og med ut min forsterker til UK Subs da de spilte på Expressen, og den forsterker’n ble aldri helt seg sjøl igjen - men den var god nok til at Willy B kjøpte den i ettertid!
Jeg kunne også fortalt en morsom anekdote om konfrontasjonen mellom meg og Morten Jørgensen på et av Oslo Rockeklubbs møter på Venstres Hus. Vi skulle søke om statsstøtte, og jeg satt ved styrebordet – og Jørgensen gikk verbalt amok. ”Statsstøtte!?!?”, mente han. ”Det er jo mot hele rockens idé!”
Min fortelling får nok vente til en annen gang. Men som introduksjon til Mathiesens bok, kan du se en trivelig byvandring i regi av Aftenposten.
Det viktigste jeg har fått ut av å lese denne boka, er at jeg underveis har dukka ned i gammel musikkhistorie – på plate. Og jeg er ikke i tvil: I kampen mellom Andrej Nebbs DePress og Holy Toy, heier jeg på Holy Toy. ”Warszawa” (1982) er mye bedre enn ”Block to Block” (1981).
TRYGVE MATHIESEN
Fra hardcore til a-ha
Norsk post-punk 1980-1985
Vega
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.