Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Eggum de Luxe

Døden er en dårlig deal? Vi får håpe han har mange år igjen. Jan Eggum har reist en bauta over seg sjøl.

I et intervju i anledning 60-årsdagen jeg leste her forleden, så jeg Eggum framheve sine forbilder som låtskriver: Donald Fagen (Steely Dan), Paul McCartney, Paul Simon – ”kanskje særlig Paul Simon”. (Personlig ville jeg kanskje lagt James Taylor inn i katalogen.)

Han skriver som han snakker, for å si det enkelt. Paul Simon har gitt ut et av 2011’s definitive popalbum, og faktum er at Simon fra New York og Eggum fra Bergen gjerne kunne bytta låter. I bunn og grunn skriver de helt likt. Bergenseren er kanskje enda litt gladere i mystiske tellekorder enn mannen fra Manhattan, men i låtskriverånden er de tvillingsjelsfrender.

Ikke alle er klar over hvor flink Jan Eggum er som gitarist, men det skal du vite: Han er kjempeflink! (Det er lett å overse i farta - kanskje fordi de lager så feiandes flotte og umiddelbart fengende låter? – men fellesneveren for Gitarkameratene er faktisk at de er ekstremt flinke til å spille gitar, alle fire. Det samme gjelder for øvrig Ole Paus.)

Om Jan Eggum er en vital 60-åring? Dumt spørsmål. En mann som i anledning sitt jubileum leverer 60 nye låter …? Vel, fakta taler for seg. Hvis han hadde gjort som vanlig, og altså bare lagd ei plate, ville naturligvis mange av sangene blitt utelatt. Vi som lyttere, kan ikke annet enn å takke og bukke for Eggums sjenerøsitet.

For like sikkert som at andre juledag kommer etter første juledag, er det en sannhet at Jan Eggum ser ut til å være ute av stand til å skrive en dårlig eller middelmådig låt. Kanskje han fra tid til annen gjør det. Men i så fall har han vett på ikke å gi dem ut på plate! En helt essensiell egenskap, faktisk – som musikere av alle slag kunne lære mye av.

I moderne poplåtskrivertradisjon har han i Kongeriket strengt tatt bare én kollega som kan måle seg, i nettopp denne sløye sjangeren. Han heter Ulf Risnes, og bør vel strengt tatt snart melde seg – om ikke med 60 sanger, så i hvert fall med en bunt som kan kalles et album? (Men det var en digresjon, om enn særdeles tilsikta og forhåpentligvis velplassert. Det vil forundre meg, om Eggum vil fraskrive seg slektskap med Risnes, eller omvendt.)

I fysisk format er utgivelsen delt over tre CD’er, og inneholder vidt forskjellig komp. Popband, ompaorkester, kammermusikk, stort orkester. Live & Studio. I bunnen av det hele ligger for det meste Eggums private band. Tight. Stilriktig. Nok en gang; akkurat som Paul Simon.

Må jeg velge én låt? Strengt tatt må jeg vel ikke det, men likevel. ”Eg Må Dra”, med Nils Petter Molvær på trompet. Det er vanskelig å gjøre det vakrere. En til? Ok – ”Av Og Til”, i fullformat, live. Og ”Agnes”? Dette er så tåredryppende fint gjort, alt sammen.

Sangene, eller skissene til dem, er skrevet gjennom mange år. Men alt dette er vitterlig ferdigstilt i 2011, det året han fylte 60. Jeg tror faktisk det vil gå noen år før vi skjønner hva mannen har prestert. Kanskje går det ikke helt opp for oss, før den dagen han leverer 70 nye sanger?

John Lennon sa en gang, at om du absolutt skal kalle rock ’n’ roll noe annet enn rock ’n’ roll – ja, så kan du like gjerne kalle den ”Chuck Berry”. Her til lands er det sånn, at skal du gi den moderne singer/songwriter-tradisjonen et navn – ja, så si heller Jan Eggum.

JAN EGGUM
Kjærlighet & Ærlighet
Grappa

---

|