Oppskrytt? Ja.
Er alt som er nytt, automatisk bra? Slik er det ikke, og slik har det aldri vært.
Jeg skal bruke romjula til å se nærmere på utgivelser jeg ikke sjøl anmeldte i året vi er i ferd med å tre ut av, men som likevel har en tendens til å dukke opp på diverse ekspertlister. Det er like greit å begynne med briten James Blake, som var ute med sitt sjøltitulerte album allerede i februar.
Han er egentlig produsent, men i elektronikkens tidsalder viskes grensene stadig vekk mellom hvem som gjør hva i studio. Jeg fikk aldri helt med meg at DJ’er fikk status som artister, men at produsenter kan spille en helt avgjørende rolle er gammelmanns lærdom. Det holder å vise til Quincy Jones’ samarbeid med Michael Jackson.
Sjangeren Blake opererer i kalles gjerne dubstep. Mye elektronikk. Det eneste vanlige instrumentet han benytter, er det akustiske pianoet. Ingen ting er høylydt, og vokalt minner det mest om Antony Hegarty i Antony & The Johnsons.
Veldig bra, i tråd med hvordan 6’erne har trilla? Nei. James Blakes suksess blant kresne kritikere, minner om oppstyret rundt artister som Goldie og Tricky midt på 90-tallet. Da het det drum’n’bass, eller kanskje trip hop. På et vis låt det i hvert fall nytt, og slikt skal jo kritikere per definisjon elske. Men om trenden kom fort og uventa, forsvant den så å si over natta. In-publikumet på Quartfestivalen var vel i bunn og grunn mer opptatt av solbrillene sine enn av musikken.
Hvis han ikke finner på noe radikalt annet, er det mitt tips at James Blake forsvinner fra mediebildet like fort som han ble tatt inn i varmen. Ei plate til i samme stil vil være en sikker søknad om raskt å havne i glemselsen.
JAMES BLAKE
James Blake
Republic/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
