Sophisticated man
Sting i utvalg, gjennom 25 år. Det må jo bli bra. Om du har sansen, vel å merke.
Han er blitt den flinkisen “ekte rockere” elsker å hate. Det kan (vel …?) være greit å leite et par centimeter utafor tregreps-haugen, men – ja, et sted må grensa gå. Og den går definitivt et stykke før vi kommer til Sting!
Mye av forvirringa rundt Gordon Sumner aka Sting bunner i uvitenhet, først og fremst om musikalsk historie og tradisjon. Da han starta Police, var det i sannhet en mystisk trio som sto fram. Sting, med bakgrunn i jazzmusikken – enda verre; for en stor del i tradjazz-sjangeren. Stewart Copeland var en progrock-trommis, mens gitaristen Andy Sumners var dypt innsausa i 60-tallspop.
De debuterte i 1978, og strødde fram til midten av 80-tallet om seg med hits på begge sider av Atlanteren. Men for å forstå misoppfattelsen av hva slags band Police var, er det vesentlig egentlig årstallet: 1978. Sex Pistols var oppstått og nedlagt i løpet av et par hektiske år, The Clash var i full vigør (men ikke som noe reint pønkband) – men så trådte de inn på konsertscenen i rekke og rad. Dire Straits, Ian Dury, Elvis Costello – og altså The Police.
Om de hadde noe felles, reint musikalsk? Nei. Men de var det som på norsk ble kalt nyveiv (tror det var Terje Mosnes i Dagbladet som fant opp uttrykket). Det eneste de hadde til felles, var at de var ”nye” – i betydninga etter The Beatles, og framfor alt i kompakt opposisjon til veltudanna musikere i band som Yes, Genesis, The Nice, Pink Floyd.
Sting heva taktstokken i denne mangfoldige mørja av ”nyveiv”, men hørte strengt tatt aldri hjemme her. I 1984 hadde han fått nok, og gikk solo – og nå fikk vi se hans egentlige jeg. For her var det ikke mye pønk! I bandet sitt inviterte han like godt en rein stjernekvartett henta fra den moderne jazzen: Saksofonisten Branford Marsalis, pianisten Kenny Kirkland, trommeslageren Omar Hakim, og bassisten Darryl Jones (den gang med Miles Davis, nå med Rolling Stones). Hvilket band!
Ingen har noen gang kommet i nærheten av dem, ikke i denne sjangeren – selv om det skal sies at Anne Grete Preus gjorde et par temmelig gode forsøk mot slutten av 80-tallet, da hun fulgte Stings oppskrift, og ba med seg gitaristen Eivind Aarset og trompeteren Nils Petter Molvær i sitt band.
Det er altså perioden som begynte med ”The Dream of The Blue Turtles” i 1985 - og som enda, heldigvis, ikke har kommet til sin ende - vi her får dokumentert. Én remix, fire live-opptak, ellers kjente & kjære studioversjoner. Sjukt fint. Men du må for all del ikke finne på å spille disse platene for folk som sverger til tregrepsrock. Da må du i så fall gjøre det på pur faenskap!
STING
The Best of 25 Years
Cherrytree/A&M/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
