Til folket - hilsen Nilsen!
Dette må være en av Lillebjørn Nilsens største oppturer i livet. Og han har noen av dem fra før.
Ok – jeg innrømmer det. Jeg var skikkelig nervøs. Jeg mener; jeg kan alle disse sangene på rams, i likhet med storparten av det norske folk. Og de så uendelig nært knytta til opphavsmannen. Hans musikalske uttrykk, hans milde røst. Kan et teaterensemble greie å yte disse musikalske perlene rettferdighet?
Min skepsis svant fortere enn dugg for sola. Fra første strofe av «Inni mitt hode» skjønte jeg at dette kom til å gå bra. Framført a capella, altså uten instrumentelt akkompagnement. En fugl har sunget meg i øret at Gitarkameratene aldri har turt å gjøre denne sangen a capella … Men dette ble en strålende innfallsport til ei forestilling som skulle vise seg bare å bli bedre og bedre.
Er det noen handling? På sett og vis, men det er ikke den type framdrift som skyver forestillinga framover. I det ytre er mye spunnet rundt en 15 år gammel Oslogutt (spilt av 13 år gamle Sivert Sivertsen) som klimprer litt på gitar – antageligvis ikke helt ulikt Lillebjørn Nilsen som 15-åring. Her er ingen dialog, bare sang og spell.
Scenografien er enkel, men effektfull. Reklameskiltet til Freia på Egertorget og Manhattan Skyline sier nok i seg sjøl, om de som effekter settes inn i riktig sammenheng. Liksom t-banelogoen, ikledd en veiviser i retning Noreg.
«Blues når du var 15» ligger som kutt nummer to – sangen som handler om hvor flaut det er når du oppdager at du har lagt det egget. Det mystiske – jeg vil nærmest magiske – med denne teksten, er at den er like morsom hver gang du hører den. Det musikalske tonefølget er enkelt; akustisk gitar, munnspill, et slags rytmeinstrument – og her ligger mye av suksessen begravd:
Musikalsk ansvarlig Atle Halstensen har skjønt tegninga. Lillebjørn er visesang, noen doser blues, og enda større doser folkemusikk. Jeg frykta Lillebjørn som rock, eller enda verre – som musikal! På denne scenen fins knapt et elektrisk instrument; bandet synes til enhver tid «sammenskrapt», ofte dominert av vaskebrett og diverse dingser å slå på. Akustisk gitar, mandolin, fiolin – uten at det blir bluegrass. Men når det skal svinge på ordentlig, trekker Espen Leite Skarpengland fram trekkspillet – og da blir det liv!
Det musikalske unntaket kommer med «Tusen søte damer» - framført av et realt garasjeband! Og hvordan kan man avslutte et slikt nummer, annet enn med «Thank you, Oslo!»?
Det er ikke så vanskelig å gjøre ting stilriktig, forutsatt at du har greie på stilen. Hva kan Sivert Sivertsen være kledd i under «Bysommer», om ikke i ei Skeid-drakt? Vi befinner oss tross alt for det meste i området rundt Alexander Kiellands Plass – og ja, sangen med samme tittel er inkludert, vakkert framført av Unni Wilhelmsen. Hun er forresten ikke gitt noen «stjernerolle», men fungerer ypperlig som del av ensemblet. (Visste du forresten at det sløye gitarriffet som ligger «inni» låta er temaet til Edvard Griegs «Morgenstemning», spilt baklengs?!)
Noen ord om helt spesielle høydepunkt. «Langt langt borte» er tåredryppende vakker! Jeg har latt meg fortelle at dette er første gang Elisabeth Carew synger på norsk. Det bør hun definitivt fortsette med. Dette er i sannhet en «a star is born» performance! Hun synger så avslappa, så naturlig – det høres ut som hun aldri har gjort annet enn å synge Lillebjørn Nilsens sanger. I samme kategori sklir «God natt Oslo» glatt inn. Absolutt outstanding.
Det ligger mye symbolikk i avslutningsnummeret, «Far har fortalt» – og her snakker vi virkelig ikke om Gud Fader i Himmelen. Denne faren veit alt som er å vite om bakgatene i strøket Bislet – Deichmann – Alexander Kiellands Plass. Sikkert også om noen kjærlighetsreder opp langs Akerselva. Heldigvis har han også gjort sine avstikkere til Paris og New York. Interrailturen til København og lenger ned i Europa, illustrert med en togbillett til 67 kroner for strekninga Oslo – Amsterdam, er kostelig teater.
Sa jeg avslutningsnummeret? Man setter ikke opp et helt teaterstykke om Lillebjørn Nilsens viser uten «Tanta til Beate». Ute på gata hadde Kampen Janitsjarorkester øvd den inn for anledninga, men på scenen kom den i zydeco-utgave! Fantastisk!
Hvis du ikke storkoser deg på Oslo Nye Teater de neste ukene, er det min påstand at du ikke liker verken musikk eller gode fortellinger. Du må nesten være av typenEgil «Drillo» Olsen: «Jeg liker ikke musikk.» Alle andre vil være enig med meg:
«Postkort fra Lillebjørn» er en brakseier for hele ensemblet og alle andre involverte. Men den aller største stjerna er selvfølgelig opphavsmannen sjøl. Hvilken sangskatt han har levert! Til det norske folk – voila! Hilsen Nilsen!
Postkort fra Lillebjørn
Oslo Nye Teater
Regi: Ivar Tindberg
Marvin Amoroso, Elisabeth Carew, Henriette Faye-Schiøll, Ola G. Furuseth, Marius Graff, Mats Egil Grønner, Helle Haugen, Bentine Holm, Håkon Moe, Bibi Nerheim, Hans Rønningen, Håkon Sigernes, Espen Leite Skarpengland, Unni Wilhelmsen, Biniam G. Yhidego, Mikael Aksnes-Pehrson, Iver Christopher Cardas, Sivert Sivertsen
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
