Karikaturene og selvsensuren
Gir vi fra oss retten til å krenke, ender vi i taushetens tyranni.
Med Lars Gules «Ekstremismens kjennetegn» liggende på vent, har jeg brukt påsken på en murstein av de sjeldne – 500 sider om ytringsfriheten og ekstremismen. Danske Flemming Rose har spesielle forutsetninger for å ta ordet.
Rose var kulturredaktør i Jyllands-Posten i 2005, da avisa valgte å publisere et utvalg tegninger av profeten Muhammed. Som vi veit førte tegningene til et voldsomt, internasjonalt rabalder. Ambassader ble angrepet, det danske (og norske) flagget ble brent av store folkemasser som følte seg krenka. Men hva var utgangspunktet for publiseringa?
Hensikten kunne neppe vært mer fredelig. Det hadde seg sånn at den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde skrevet ei bok under tittelen «Koranen og profeten Muhammeds liv». Det kom etter hvert fram at han hadde trøbbel med å få boka illustrert, fordi aktuelle illustratører ikke turte – i frykt for reaksjoner. Fatwaen mot Salman Rushdie i kjølvannet av «Sataniske vers» var fortsatt et brennaktuelt bakteppe.
Flemming Rose angrep saken på helt ordinært journalistisk vis. For å finne ut om danske avistegnere lå under for denne typen selvsensur, inviterte han 40 av dem til å være med på et uhøytidelig stunt. Slik lød hans invitasjon:
«Vi skriver til deg i forlengelsen av den siste ukens offentlige debatt om avbildningen av profeten Muhammed og om ytringsfrihet. Debatten har oppstått i forbindelsen med en barnebok av Kåre Bluitgen der flere tegnere angivelig takket nei til å tegne Muhammed av frykt for konsekvensene. Morgenavisen Jyllands-Posten står på ytringsfrihetens side. Vi vil derfor gjerne invitere deg til å tegne Muhammed slik du ser ham. Resultatet vil bli offentliggjort i avisen førstkommende helg.»
En av de som svarte positivt, altså med en tegning, var Kurt Westergaard, som framstilte Muhammed en bombe i turbanen. De øvrige tegningene var av heller uskyldig karakter, og hensikten med publiseringa var altså ikke provokasjonen. Alt Rose ville, var å teste påstanden om selvsensur i det liberale demokratiet Danmark.
Forfatteren, som i dag er utenriksredaktør i Jyllands-Posten, brukte de fem neste åra på å skrive denne boka. Researchen har bestått i å gjøre intervjuer over den ganske klode, samtidig som han har holdt utallige foredrag og deltatt i like mange panel. Han har endt opp som hva han sjøl benevner som «ytringsfrihetsfundamentalist» - og da er vi ved bokas tittel, som forfatteren forklarer omtrent slik:
Alle land i den vestlige verden blir stadig mer flerkulturelle. Og, som han sier – enhver muslim som lever i Danmark nyter godt av universelle menneskerettigheter på en måte innbyggerne ikke i noe muslimsk land er forunt. Hvis alle minoritetene skal kunne påberope seg retten til ikke å bli krenka, ja da ender vi bokas tittel – taushetens tyranni.
Rose har nedlagt et imponerende stykke arbeid, der han går gjennom alt fra dissidentenes situasjon i det fortidige Sovjetunionen, til dagens rettspraksis i Pakistan, der det i 1992 ble innført obligatorisk dødsstraff for blasfemi. Fra 1986 til 2009 ble 32 blasfemitiltalte pakistanere drept som følge av selvjustis – uten at noen av de skyldige ble dratt for retten.
Du leser ikke denne boka i løpet av en dag eller to, men jeg anbefaler den på det sterkeste. I 2007 ble Kurt Westergaards tegning publisert i det satiriske franske magasinet Charlie Hedbo. Redaktør Philippe Val forklarte seg slik:
«Hva slags sivilisasjon er vi om vi ikke kan håne, spotte og latterliggjøre dem som sprenger tog og fly i luften og begår massemord på uskyldige mennesker?»
Der står saken, på spissen – der den som vanlig står best.
FLEMMING ROSE
Taushetens tyranni
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.