Kulturmarxist, det er hva jeg er
Hvis Lillebjørn og Pete Seger har lagd en kulturmarxistisk sang, så melder jeg meg hermed inn i kulturmarxistene.
Vi har ingen ting å takke Anders Behring Breivik for. Men jeg har plukka opp et uttrykk jeg liker, som gjør at jeg påny kan føle et slags stødig, politisk ståsted. Jeg er kulturmarxist.
Etter at jeg slutta å bekjenne meg til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning har jeg vært på leit. Når noen har spurt – «er du fortsatt kommunist?» - har jeg svart at nei … Jeg er vel ikke det, men jeg er jo fortsatt for at alle mennesker skal ha like muligheter, at rikdommen skal fordeles så likt som mulig, og at … Jeg er sosialist, har jeg svart.
Fra nå av vil jeg svare at jeg er kulturmarxist. Hvis noen spør hva det betyr, vil jeg svare at det betyr alt man til nå har forbundet med sosialisme + alt som tilhører den nye tid, da store menneskemengder av forskjellige årsaker forflytter seg på kloden. Vi er på vei dit jeg vil, der det blir umulig å bruke et uttrykk jeg hørte i NRK radio seinest torsdag morgen: «Den antatte gjerningsmannen på Ås skal ha utenlandsk utseende.»
Hva i helvete betyr utenlandsk utseende? Kunne gjerningsmannen være Abid Raja? Amin Askar? Elvis Chi Nwosu? John Carew? Himanshu Gulati?
I landet som styres etter kulturmarxistiske prinsipper, skal alle få dyrke den religionen de vil, leve vel med den hudfargen de er født med, i fred og fordragelighet med folk som ser annerledes ut. Og ellers være snille med hverandre. Barn av regnbuen.
(Lillebjørn skal få slippe å være kulturminister, men han vil bli pålagt å skrive nye sanger! Eventuelt synge de sangene han allerede har lagd mye oftere!)
Kan dette være så vanskelig?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
