Knall, White!
Ikke uventa: Dette er ei knall rock’n’roll-skive!
Jack White er i ferd med å utvikle seg til et ikon i 00-tallets rock. Han er en av de aller mest betydningsfulle aktørene i dette årtusenets rock.
Han ble kjent sammen med søstera si The White Stripes, men gjorde egentlig like stor furore med The Raconteurs, og siden litt mindre med The Dead Weather. En urolig, og framfor alt utålmodig sjel, denne White.
Hele veien har han stått for streit, rett fram rock’n’roll av independent-slaget. Han finner alltid på noe uventa, selv om han opererer innafor kjente rammer. Men nytt av året er det elektriske pianoet (tidvis akustisk), som faktisk er hovedinstrumentet i kompet – i pakt med store doser gitar, selvfølgelig. For å si det på rock’n’roll-språket: Det låter dritfett!
Hvor finner vi så hans musikalske røtter? Noen vil gå så langt tilbake som Chuck Berry, mens jeg velger meg Led Zeppelin. Der har han for så vidt befunnet seg siden «Do», «Screwdriver» og «Suzy Lee» fra 1999. Paradoksalt nok har tilføringa av el-pianoet gjort koblinga til det (stort sett) pianoløse Zeppelin enda sterkere.
Som de fleste vel for lengst har forstått, har jeg vær begeistra for Jack White i et tiår. Dette er det beste han til nå har levert.
JACK WHITE
Blunderbuss
Third Man Records
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
