Sorgens karakter
Jeg har en fast spalte i Klassekampen hver fredag. I dag handler den om sorg og fred.
Jeg leser med interesse at Tom Egil Hverven skal skrive om nærhet i lørdagsavisa, og kommer til å minnes en merkelig artikkel i Klassekampen for noen måneder siden. Det sto å lese at ektefølt sorg ikke er mulig med mindre den avdøde er nær, personlig venn. Man kan føle sympati, men ikke sorg, mente skribenten. Mannen kan umulig ha møtt noen Michael Jackson-fans, tenkte jeg.
Sjøl tør jeg ikke tenke tanken på den dagen Paul McCartney eller Bob Dylan forlater oss, men i disse dager handler det om noe helt annet. Jeg kjente ingen av ofrene, verken fra Regjeringskvartalet eller Utøya. Men kom ikke her å si at det er umulig å føle dyp sorg for folk du ikke personlig kjente.
Jeg har grått hver eneste dag siden 22. juli, og rettssaken legger ikke akkurat noen demper på følelsene. Jeg kan bli sittende lenge og dvele ved den glimrende dekninga i Klassekampen. Hvem kan forbli uberørt, når Alf Skjeseth refererer slik?
«Men han sa at han skulle passe på meg bestandig, sa storesøsteren til Anders Edvardsen fra Sarpsborg da han døde. Han ble 18 år. Hun har downs syndrom, og har ingen andre søsken.»
Jeg syns virkelig det norske folk,rettsstaten og ikke minst AUF takler saken forbilledlig. Tonje Brenna, sier jeg. Generalsekretæren. For ei jente! Men når jeg leser sånt, tar jeg meg i å ønske at et vitne bryter sammen, setter øynene i Breivik og sier det de fleste av oss innerst inne tenker: «Måtte faen ta deg, din jævel! Jeg hater deg!»
Så får heller dommer Arntzen si nøyaktig hva hun vil.
Er fredsarbeid beslekta med 22. juli? Det må være lov å mene, og jeg stusser over holdninga til Norges Fredsråd. En liten omvei:
Forrige uke var partileder Bjørnar Moxnes tindrende klar i sitt svar på mitt spørsmål noen dager i forveien: Rødt er motstander av kampflykjøpet. Landet trenger dem ikke, mente partilederen. Vi trenger redningshelikoptre, ikke drapsmaskiner i form av de mest avanserte bombefly som noen gang er produsert.
Endelig, tenkte jeg - har vi fått et virkelig fredsparti. Etter å ha tvilt ved noen valg, er jeg nå ikke det spor i tvil. Jeg skal stemme Rødt.
Men onsdag leverer Norges Fredsråd sitt bidrag, signert Hedda B. Langemyhr. I sannhet nedslående lesning:
«Regjeringen bør droppe kjøpet av det dyre amerikanske jagerflyet Joint Strike Fighter (JSF) og gå for Jas Gripen i stedet.»
Unnskyld? Jeg håper jeg evner å lese innenat, men må likevel spørre: Mener Norges Fredsråd virkelig at Norge skal kjøpe nye kampfly?! Representerer Langemyhr Norges Fredsråds offisielle linje i dette spørsmålet?
Om svaret er ja, blir jeg bare trist til sinns. Da er det bare å konstatere en avgrunn mellom standpunktet til Rødt og Changemaker på den ene sida, og Norges Fredsråd på den andre. Og da blir det naturlig å spørre ærespresidenten i Norges Fredsråd, Fredrik S. Heffermehl – mannen som nærmest aleine driver kampen for at Nobels fredspris skal gis til personer som yter bidrag til nedrustning:
Støtter du Langemyhr i dette spørsmålet, Heffermehl?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
