Sukk, mitt hjerte

Siste dag i pinsa. Her er musikken du kan døse til, og kanskje samle krefter til.

Døpenavnet er Sarah Joyce. Født i Pakistans hovedstad Islamabad, av britiske foreldre. Kunstnernavnet har hun tatt etter forfatteren Rumer Godden (1907-98). Rumer balanserer på den fine linja til Burt Bacharach. Noen kaller det easy listening, smått nedlatende. Jeg kaller det elegant pop.

Denne musikken skal helst gå sakte, som i Slow - henta fra debutalbumet «Seasons of My Soul» (2010). Nå er hun aktuell med «Boys Don’t Cry» - et reint coveralbum, med sanger av storheter som Isaac Hayes og Townes Van Zandt.

Hun har fantastisk teft i sitt låtvalg; skjønner åpenbart instinktivt hva som kler hennes stemme og uttrykk – og det er her hennes virkelige fortrinn ligger. Hun uttrykker seg lavmælt, men med sjelden sensitivitet. Akkompagnementet er hovedsakelig akustisk, ofte ikledd trombone, trompet og saksofon. En touch av soul, og litt jazz.

Da ligger selvfølgelig navn som Melody Gardot og Molde-aktuelle Norah Jones aldri langt unna, men i mine ører er det Shelby Lynne som har gjort state of the art-albumet innen sjangeren. I 2008 serverte hun en samling Dusty Springfield-sanger under tittelen «Just a Little Lovin’». Her er en liveversjon av «You Don’t Have to Say You Love Me». Og da tåler du kanskje også fru Springfields original?

Joda, det var mer glamour over Dusty Springfield. Rumer og Shelby Lynne tar’n helt ned, i et uttrykk som ligner mer på 2010 enn 1967. Jeg elsker alle tre.

RUMER
Seasons of My Soul
Atlantic/Warner Music

RUMER
Boys Don’t Cry
Warner Music

SHELBY LYNNE
Just a Little Lovin’
Lost Highway/Warner Music

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.