Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

DE DØDES TJERN: Klassiker.

696 norske klassikere?

Hva en «norsk klassiker» er? Du finner neppe svaret i denne boka.

De sto selvfølgelig overfor en formidabel oppgave. Tenk deg, å velge ut de absolutte «klassikerne» innen bøker, film, musikk, radio og TV gjennom nesten 70 år! Forfatterne gjør i forordet klart hvordan de har tenkt, og som leser blir du like klok: Her er alle kriterier for «klassiker» like gode. Som det heter på side 129, der de omtaler den i ettertid fullstendig meningsløse «Treff-serien» (coverversjoner av utenlandske schlägere, i uendelige mengder):

«’Treff’-albumene er uten unntak helt forferdelige.» Men altså, likevel en «klassiker». Side 227: «Elektrisk Regn er og blir et bergensfenomen» … men altså; likevel en «norsk klassiker»?

Da veit vi hvor lista er lagt; disse norske klassikerne handler overhodet ikke om kvalitet. La meg nyansere noe. Det virker som om kvalitetskriteriet har stått sterkere i utvalget av film og litteratur enn hva TV og musikk angår.

JON BALKE: Ingen klassiker?

Her er mye artig å lese, og du må for all del ikke oppfatte dette som ei bok du skal pløye fra A til Å. Her kan du kose deg, bla litt fram og tilbake, gjerne etter hvert som du kommer på ting fra hukommelsen. Dette går for seg i kronologisk rekkefølge. Bøker og plater og radioprogram om hverandre, i tilfeldig orden.

Her ligger også den viktigste innvendinga: Denne boka er alt for lang. 696 klassikere! Intet mindre! Det er bortimot umulig å forstå, at profilerte journalister fra Dagbladet, Aftenposten og VG ikke samordner sine bidrag bedre. Eller kanskje heller; at forlaget har latt sin redaktør slippe gjennom alt mulig. Det kan hende Håkon Banken har lagd noe uforglemmelig, men at han er representert med to titler, mens eksempelvis Jon Balke er fraværende …? Ikke bra.

Hvor er Arild Andersen? Elephant 9? Shining? Espen Eriksen? Ketil Bjørnstad? Kari Bremnes? Knut Reiersrud? Dette blir ganske opplagt feil, når man samtidig inkluderer perifere navn som Anal Babes, The Hugger Muggers, Betong Hysteria, og Kvelertak – for ikke å snakke om beskrivelsen av The Last Hurrah!!s album «Spiritual Non-Believers»:

«Albumet var ikke bare en triumf for en av norsk musikks store originaler. Det var en triumf for all musikk.» Bergenseren HP Gundersen er en flink fyr, men han fortjener da ikke å bli omtalt i vendinger så klisjéfylte at de får den ordinære klisjé til å ligne åpningssetninga i «Sult»?

Musikkutvalget er videre prega av guttestreker; «se så tøff jeg er ‘a, gutter»! Jeg kan være enig i at Sissel Kyrkjebø (og hennes rådgivere) ikke har forvalta hennes talent spesielt godt. Men: «I dag synes det klart at Sissel Kyrkjebø ikke er særlig interessert i musikk, knapt nok sang, og trolig aldri har vært det.» Unnskyld?

deLILLOS: Bedre enn Beatles?

Det er også et ubestridelig faktum at deLillos skøyt gullfuglen med «Hjernen er alene». Men: «Norges svar på The Beatles’ The White Album (1968), ja. Men en god del bedre.» Dette er jo bare tull, og det veit alle som har hørt platene. Hvor var redaktøren?

Når alt dette er sagt og kritisert; her fins mangt og meget å hygge seg med. Fleksnes – om jeg skulle velge én norsk klassiker fra denne perioden, måtte det vel bli han? Wam & Vennerød, Lalla Carlsen, Einar Rose, Harald Eia, Rolf Kirkvaag, Louis Masterson, Hans Rotmo, Rune Slagstad, Jo Nesbø, Margreth Olin, Tove Nilsen, Stutum, Lillebjørn Nilsen …

Joda, det har vært lagd mye fint her til lands siden andre verdenskrig! Men dette hadde blitt ei mye bedre bok hvis den hadde handla om 30 titler, og de øvrige 666 hadde forblitt fotnoter. For å si det på et språk forfatterne til daglig befatter seg med: Hvor faen var desken?

SVEN OVE BAKKE
INGER MERETE HOBBELSTAD
VIDAR KVALSHAUG
MORTEN STÅLE NILSEN
Norske klissikere -
Bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag
Spartacus

---

|