Neil Young - litt for mye
Neil Young rører det til så det holder. Uredigert. Men noe av stoffet er mer enn hørverdig.
Han åpner med en låt som varer i over 27 minutter. Og da er det vel lov å vente at det skjer en del underveis? «Driftin’ Back» er en tradisjonell Neil Young-låt som uten videre kunne vært klokka inn på rundt omkring fem minutter. Fint å høre soundet av Neil Young & Crazy Horse? Selvfølgelig! Men overdose er overdose.
Han synger om den elendige lyden av mp3 («fem prosent av studiolyden»), og han synger om sitt sinnssyke prosjekt som skal gjøre de aller største amerikanske privatbilene til reine utstillingsvinduer for miljøet på kloden; Lincvolt. (Dette kan du sette deg inn i ved å lese hans fantastiske sjølbiografi «Waging Heavy Peace», «Memoarer» på norsk.)
I boka drømmer han om igjen å gå i studio sammen med Frank «Poncho» Sampedro (gitar), Billy Talbot (bass) og Ralph Molina (trommer). Han har ikke akkurat bevilga seg lang ferie etter å ha fullført sin forfattergjerning, for det er faktisk bare noen måneder siden «Americana» lå på nettet.
Men jeg er veldig glad i tittelkuttet! «Psychedelic Pill» er en sang som lever som den prediker. Snaut fire minutter god, tung, rufsete rock’n’roll. Ikke så bra som Ulf Lundell, men helt opplagt på sporet. Og koret i «Ramada Inn» er vidunderlig!
Crazy Horse er som vanlig mye gitar, denne gang enda mer øsete enn til vanlig. Jeg liker dette rå soundet; skru opp forsterker’n og spell. Samtidig er det helt åpenbart et faktum at verken «Poncho» eller Neil Young sjøl er i nærheten av for eksempel Amund Maarud som gitarist.
Albumet er i høy grad tilbakeskuende – let the good times roll. «Twisted Road» handler for det meste om kjærligheten til Bob Dylan og Grateful Dead, og innholdet i «Born in Ontario» gir seg vel sjøl.
Gir han noe til de som liker ham som han framstår på stillegående «Harvest Moon»? Den skal være 30 år gammel, og «For the Love of Man» er tåredryppende vakker. En kjærlighetserklæring fra pappa, til to sønner som ble født litt annerledes – uten at sjukdommen skal være arvelig. I wonder why? Albumets ubestridte høydepunkt.
Den halvannen time lange konserten avsluttes med «Walk Like a Giant», der riffet plystres! Her lukter det både Buffalo Springfield og CSN&Y. Et verdig punktum på et svært ujevnt album.
NEIL YOUNG & CRAZY HORSE
Psychedelic Pill
Reprise/Warner
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
