Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Hank i Edens hage

Et sjeldent åpenhjertig portrett av en modig person.

Hans-Erik Dyvik Husby brukte noen måneder fra han var neddopa i heroin til han sto på scenen som Jesus og spilte Cornelis Vreeswijk på filmlerretet. Lasarus’ oppstandelse må ha vært en hverdagslig begivenhet i forhold.

Håvard Rem har skrevet en knakende god biografi om Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete, vokalisten i Turboneger.

Jeg tror vel egentlig ikke at noe er skjebnebestemt her i livet, men noen ganger kan det virke sånn. Det kom i hvert fall til å bety noe for Hans-Eriks liv at mora hans døde da hun så vidt var fylt 30. Det var ikke det at faren hans behandla sin sønn uansvarlig. Livet ble likevel helt annerledes, og det høres unektelig ut til å handle om en annen tidsalder når du hører at unge gutter blir «satt bort» - enten det er til tanter og onkler eller til bestemor og bestefar. Jeg veit ikke om det er korrekt, men har en følelse av at Nord-Norge, der Hans-Erik tilbrakte barndommen, har en noe annerledes praksis enn den som utspiller seg blant søringan.

Mesteparten av boka utspiller seg da også langt sør i landet, i Tvedestrand og Oslo. Turboneger hadde tross alt ikke for vane å øve nord for Polarsirkelen. Det handler om musikk og dop – mest om det siste. Selvmordsforsøk. Det var så gæli. Så hadde han da også tilhold i hovedstaden hos en kamerat som bodde i Dops gate!

På «musikkindustrisida» av det hele, kommer redaksjonen i Dagbladet dårlig fra det, i likhet med bandleder Thomas Seltzer. Ingen som begynner å spille i band tenker på hvordan de skal dele inntektene; i lang tid er det alltid mest snakk om hvordan man fordeler utgiftene. Men noen får det til, og Turboneger fikk det til. Dermed skulle man i gang å fordele royalties. Det fins moderne måter å gjøre det på, og det fins gammeldagse. Det fins rettferdige måter å gjøre det på, og det fins spekulativt egoistiske. Turboneger havna på siste alternativ i begge henseende.

Aller verst er historia om hvordan Turbonegers management aktivt hindra Dyvik Husby i å få en godt betalt jobb som DJ i NRK P3. Dette på et tidspunkt der vokalisten ble avspist med smuler i det økonomiske regnskapet, men var forventa å være hovedpersonen i alle typer promo-turnéer – og i Turbonegers royalty-regnskap fantes ikke noen post som het «promo-oppdrag».

Knut Schreiner, som var en av dem som fikk godt betalt, kommer adskillig bedre fra det – og inntil Seltzer dementerer, er det umulig å gjøre annet enn å tro på Hanks versjon.

Hank von Helvete virker dønn ærlig i sin beretning, og har i Håvard Rem skaffa seg en utmerka biograf – dog med et par bemerkninger. Rem er usigelig mye bedre som kommentator enn som observerende journalist. De reint observerende skildringene, eksempelvis fra familiesammenkomster, ville uten tvil egna seg mye bedre i ei dagsavis eller i et ukemagasin enn i bokform.

Likeledes er det vanskelig å forstå hvorfor forfatteren bruker bortimot 40 sider på detaljert beskrivelse av det indre liv i scientologi-miljøet, der Hans-Erik Dyvik Husby og hans kone nå er foregangsfigurer – ja, om vi skal tro boka er de for reine celebriteter å regne.

Jeg har ikke sjekka fakta, men serverer en arbeidsteori om at dette var en av Hanks forutsetninger for å la seg portrettere. Og den som lar seg utlevere så nakent som dette, har faktisk lov til å legge visse premisser. Det er lett å forstå.

HÅVARD REM
Hank
Schibsted forlag

---

|