See me, feel me …
… de smilte så lurt; jeg kunne jo ikke vite at de sto der og fikk behandling – i form av en double blowjob!
Pete Townshend har satt seg fore å fortelle alt, og akkurat her omtaler han sine livslange og dessverre avdøde bandkamerater John Entwistle og Keith Moon.
Dette er bokhøstens saftige rockebografi. Når den engelske arbeiderklassegutten Pete Townshend tar bladet fra munnen, skjer ikke i form av noe tilfeldig innfall. Han skriver at han har jobba med boka i mange år, og jeg tror ham. Vi som skal lese kan bare takke og bukke.
Det kan noen ganger være tidtrøytende å komme gjennom barndommen i denne typen biografier. Den som er fan av The Who vil vite hva som skjedde på veien, i studio, og på scenen – ikke hvem mora hans var. I tilfellet «Who I Am» stiller det seg annerledes. Ikke bare er det morsomt å lese om forfatterens oppvekst; skildringene av oppveksten er i tillegg en forutsetning for å forstå hans liv.
Faren hans var musiker, og kom seg unna militæret på den måten musikere av i dag kommer seg unna på. Han stelte med «jazz» - den musikken som var «pop» rett før og rett etter andre verdenskrig. Townshends beretning vitner imidlertid ikke om at sønnen ble musiker fordi faren dreiv med musikk. Vi snakker mer om utslag av tilfeldigheter, og han gikk den lange veien. Om du hadde to shilling og to pence i London tidlig på 60-tallet og hadde lyst til å spille gitar – ja, så fikk du kanskje napp hos en lokal butikkhandler som ville bli kvitt en gitarstreng eller to.
På ett vis kan muligens farens kompetanse ha spilt inn. Townshend er gourmet når det gjelder jazz! Og klassisk! Han elsker Stockhausen og Miles Davis og John Coltrane og Eric Dolphie og Keith Jarrett og Thelonious Monk! Samtidig som han er fintfølende hva angår 60-tallets popmusikk. Han mener for eksempel at «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles) og «Pet Sounds» (The Beach Boys) omdefinerte musikken i det tjuende århundre.
Slik han framstiller det, er det lett å tolke det slik at det seine 60-tall kom til å bli helt avgjørende for hans egen musikalske utvikling: «Psykedelia, dop, politikk og åndelige greier var plutselig vevd tett sammen, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.»
Tenk deg at tungrockerne i The Who la ut på turné sammen med fløtepusene i Hermans’s Hermits! Enda verre - som følge av denne kommersielle suksessen, la Jimi Hendrix ut på veien som support for The Monkees! Hey! Hey!
Townshend mener sjøl han var «blakk» i store deler av den aktive Who-karrieren, samtidig som han disponerte opptil flere leiligheter og hus. Alt er relativt, fristes man til å mene. En gang møtte han opp hos en bankier på andre sida av Atlanterhavet, som kunne melde: «Du har én million, tre hundre tusen på høyrentekonto, og ytterligere femti tusen på brukskontoen. Vil du ta ut noe?»
Og nå snakker vi pund eller dollar. Er det rart det rabler for noen av disse gutta?
Han tok til seg det meste han ble tilbudt, men var likevel mer forsiktig enn sine bandmates. Roger Daltrey – «Roger var sjefen og har alltid vært det» - forteller han riktig nok lite om, bortsett fra at han alltid vassa i damer. Men Townshend sjøl endte opp som noe så arbeiderklassevanlig som alkoholiker. «Etterpå dro vi på en klubb for å drikke og spise, og jeg spøy i en champagnekjøler.»
De smadra hotellrom og ble for evig og alltid nekta tilgang til diverse flyselskap. De var The Who. Forfatteren har vært blanda inn i en barnepornosak, og gjør sitt beste for å forklare at det hele var en misforståelse. Troverdig? Du får dømme sjøl. Men det var Pete Thownshend som lagde «Tommy»!
PETE TOWNSHEND
Who I Am
Bazar forlag
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.