Angel of Harlem
Det nærmeste man kommer en klassiker i den moderne R&B-sjangeren? Sannsynligvis.
Bono hadde Billie Holiday (1915-59) i tankene da han kom opp med den fantastiske sangen “Angel of Harlem”. Den gang, i 1988, var sju år gamle Alicia Augello Cook neppe klar over at sangen i dag lyder som en hyldest til nettopp henne.
Alicia Keys ble født i Harlem i det herrens år 1981, nærmere bestemt 25. januar. Noen uker etter at John Lennon ble skutt og drept rett borti gata. Begivenhetene har selvfølgelig ingen annen naturlig sammenheng, men det kan være greit å ha de historiske referansene sånn noenlunde på plass.
I pop- og rocksammenheng – nå snakker vi altså om “ungdommens” egen sjanger – er Alicia Keys for tenåring å regne. Men det er ikke så mange tenåringer som har fått Bob Dylan til å omtale seg i følgende vendinger:
I was thinkin' 'bout Alicia Keys, couldn't keep from crying
When she was born in Hell's Kitchen, I was living down the line
I'm wondering where in the world Alicia Keys could be
I been looking for her even clear through Tennessee
Siden hun debuterte i 2001 med «Songs In A Minor» har hun befunnet seg helt der oppe, med lassevis av Grammy-priser på veggen. Sammen med Mary J. Blige, Beyonce - og kanskje et par andre. Jula 2012 inntar hun tronen, helt aleine.
«Girl On Fire» (RCA/Sony Music) er et eksepsjonelt fint popalbum.
Så hva steller Alicia Keys med, reint musikalsk? R&B? Ja … Men hun er veldig langt unna Rihanna. Alicia Keys har røtter i rocken. I 2005 utførte hun, i mine ører, litt ugreie finter med Keith Richards’ akkorder til «Wild Horses»; teksten er Mick Jaggers, og tilegnes Marianne Faithfull. Men valget av coverlåt antyder musikalsk retning.
Det synes enkelt og greit som om Alicia Keys er seg bevisst hva The Angel of Harlem stelte med. Kunne hun framført det vidunderlige refrenget i Jay-Zs «Empire State of Mind» uten å kjenne sine jazz-, soul- og rock-røtter? Neppe.
Det fins enkelte stolper i pop- og rockmusikkens historie. Noen grunnsteiner det er umulig å komme utenom. «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (Beatles), «Exile On Main St.» (Rolling Stones), «Led Zeppelin II», «Pet Sounds» (Beach Boys), «Blonde on Blonde» (Bob Dylan), «Thriller» (Michael Jackson), «The Wall» (Pink Floyd), «Nevermind» (Nirvana), «The Joshua Tree» (U2), «Ten» (Pearl Jam), «Sign O’ The Times» (Prince). Om vi hekter på de artistene som hadde sitt hovedvirke før albumet ble det formatet som definerte state of the art, kan vi ta med Elvis Presley, Chuck Berry, Marvin Gaye, James Brown – også en countryartist som Johnny Cash.
Med «Girl On Fire» setter Alicia Keys ned en slik stolpe. En grunnstein, noe som er umulig å komme utenom den dagen noen skal skrive historia om R&B. Hun klargjør landskapet mellom Dionne Warwick og Dusty Springfield, og – vel; seg sjøl.
Det er så gjennomført lekkert! Og det er organisk, i en periode da mye styres av maskiner. Det sløyeste kuttet, for å bruke et musikeruttrykk, heter «One Thing». Piano, gitar, noe som er i nærheten av et trommesett … Her er det ikke mye studiostash! Mindre enn Stones hadde i kjeller’n til Keith da de spilte inn «Exile …» for 40 år siden!
Er det vesentlig at artisten skriver sine egne låter? Noen vil mene at det viktigste er at detlåter bra. Vel, mitt ståsted er der hvor låtskriving er helt vesentlig. Det fins unntak. Elvis Presley, Frank Sinatra. Men i moderne tid – post-Beatles/Dylan/Stones/Neil Young/Joni Mitchell – er evnen til å skrive egne sanger i mine øyne helt avgjørende når man skal bedømme en artists identitet. Har vedkommende noe å fare med?
Alicia Keys har for lengst avlagt doktorgraden i alt som har med artisteri å gjøre. Hun sier det best sjøl: «This girl is on fire!»
ALICIA KEYS
Girl on Fire
RCA/Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
