Violeta i våre hjerter
Med Violeta, Vol. I, II og III på CV’en, kunne Kaizers Orchestra med den aller beste samvittighet lagt inn årene.
Faktum er at ethvert rockeband på denne kloden kunne ha lent seg tilbake etter å ha levert dette mesterverket, og tenkt som så at «nå har’u jaggu fortjent deg en hvil, kjære broder»!
Ambisiøst, er et understatement. Tre album på halvannet år, i en handlingsmetta fortelling som går The Whos «Tommy» en høy gang. Når det er sagt, har jeg det nok som de fleste andre tilhørere – jeg er ikke så opptatt av tekstmaterialet. Det har dels å gjøre med at handlinga springer hit og dit i et ikke alt for strukturert mønster, dels med det faktum at rockevokal på Jæren-dialekt tidvis er en utfordring, for å si det på politikervis.
Her ligger også et gigantisk, internasjonalt potensiale for Kaizers. Musikken er global, og mitt tips er at bandets Englands-ekspedisjon neste vår blir en triumfferd av de sjeldne.
Har andre norske musikere forsøkt seg på noe lignende? Ja, Ketil Bjørnstad med sitt «Leve Patagonia» fra 1978 – i originalutgave et trippelalbum om det utsvevende kunstnerlivet i hovedstaden før og rett etter det forrige århundreskiftet. Seinere ble det utgitt som dobbel-CD, og merkelig nok inneholder «Leve Patagonia» og «Violeta Violeta» nøyaktlig like mange låter – 30 i tallet.
(En gang på 70-tallet planla noen gærninger fra innlandet som kalte seg Joah’s Arch and The Beast seks dobbeltalbum – vi er på vinylens dager – men det ble med vol. 1.)
Er det noen vesentlige forskjeller på de tre platene, musikalsk? Egentlig ikke. For selv om Vol. III selvfølgelig skiller seg ut ved samarbeidet med Stavanger Symfoniorkester, er sannheten at hele trilogien er prega av stor popmusikk – og nå snakker jeg om soundet, og hele attituden. Slå på trommer! På med bajonettene!
Har de henta ting fra Tom Waits? Selvfølgelig harde det. Men i dag ville vi kanskje ikke sagt «minner om Tom Waits», heller «typisk Kaizers Orchestra». Men det er jo fordi Kaizers Orchestra har vokst seg så fantastisk store i løpet av disse 12 åra. Ingen har lenger noe behov for å finne musikalsk sammenligningsgrunnlag for dette bandet. Det holder i lange baner å si at Kaizers Orchestra ligner på seg sjøl. Kaizers Orchestra har blitt sin egen sjanger.
Og som de så godt sier det sjøl: - Denne polka’n får du aldri nok av!
Det var ikke så dumt å innlede det hele med å servere «Hjerteknuser». Her snakker vi ubestridelig om en moderne, norsk rockeklassiker – helt på linje med DumDum Boys’ «En vill en» og DeLillos’ «Neste sommer».
Vol. II ga oss to radiohits, «Tusen dråper regn» og «Drøm videre Violeta». Vol. III er litt for ung til å felle noen endelig dom i så henseende, men inneholder tre låter med stort hitpotensiale – «Begravelsespolka», «Forloveren», og «Aldri vodka, Violeta».
Det vesentlige er imidlertid dette: «Violeta Violeta, Vol. I – II – III» - hele fuckings trilogien – er én eneste lang kjempehit!
Om jeg hadde skrevet alle disse vidunderlige sangene, ville jeg antageligvis følt meg som Janove Ottesen beskriver det ganske så perfekt i «Perfekt i en drøm»:
Er verden blitt gal eller er det bare meg?
Den er vakrere nå enn han noen gong var før eg traff deg
Du ser tusen stjerner skyter ut, og du får tusen ønsker oppfylt
Og alle du har kjent, og alle som du vil bli kjent med kommer ut
Du plukker sola ned, som en konfekt med appelsin smaker skjønt
Og du lukker dine øyelokk, for alt er perfekt i en drøm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
