Rønsens Topp 25 på WiMP
Fins det noe mer morsomt enn å sette opp liste over favorittlåter og album? Sjekk nye spillelister på WiMP.
I anledning at PULS er ute med sin andre papirutgave i moderne tid – les; post-1998 – leverer jeg en slags Rønsen Topp 25. Jeg understreker «en slags», fordi lista kunne ha sett helt annerledes ut fram mot påske. Ikke fordi det kommer 25 nye låter i første halvdel av 2013 som totalt endrer min liste, men fordi favorittlåter så mye handler om humør. Jeg tok over som redaktør i PULS sommeren 1985, og noe av det første jeg gjorde var å dra til London for å høre The Waterboys på Marquee Club – i god tid før de ble et stort navn her hjemme.
THE WATERBOYS: Old England (live)
Mike Scott hadde tidlig evnen til å se de store linjer – The Big Picture – også i politikken. Sangen ble skrevet midt i Margaret Thatchers 11 år lange periode som statsminister. 10 år seinere intervjua jeg eksentrikeren på en vegan-vegan-vegan restaurant i New York. Men det får bli en annen historie.
NEIL YOUNG: Down By the River (live)
Jeg misunner alle som var på Cow Palace i Daily City, California, 21. november 1986. Turnéen ble kalt «Live in a Rusted Garage with Crazy Horse». Les mannens geniale sjølbiografi, som mye faktisk handler om garasjer. Både for tog og biler!
SEX PISTOLS: Bodies
De koketterte med at de bare kunne tre grep. Så var ikke tilfelle. Jeg så dem på 30 årsjubileet for bandets eneste album, «Never Mind the Bollocks – Here’s the Sex Pistols». Vi skriver jula 2006/2007, Brixton Academy, London. For en kveld! Og «Bodies»? Hvilket musikalsk løft inn mot refrenget! Sofistikert punk!
DUMDUM BOYS: En vill en
I forkant av debutalbumet skreiv jeg i PULS at «DumDum Boys kommer til å bli det første, moderne norske rockebandet som selger mer enn 40.000». Det gikk fint! Og jeg fikk diplom, som med en tusjpenn og russisk hammer og sigd var merka sånn, hilsen fire fornøyde karer: «Gratulerer, Rønsen! Med 40.000 rette!» Diplomet forsvant dessverre i en flyttesjau på PULS, men det får også bli en annen historie … Makan til riff!
THE ROLLING STONES: Tumbling Dice
Albumserien Rolling Stones leverte fra 1968-1972 er uovertruffen, og vil bli ståendesom sådan i historia om rock’n’roll. Eller mer presist: Rock. Det er forskjell på rock’n’roll og rock. Stones definerte rock i generasjonen etter bluesens mestere og Chuck Berry. De toppa det hele med «Exile on Main St.» i 1972 – en genistrek av et dobbeltalbum, innspilt i kjelleren til Keith Richards. Med bare én hitlåt!
AEROSMITH: The Other Side
Om noen har matcha Stones i 70-talls rock? Det må i så fall ha vært Aerosmith. Full blåserrekke! Lyrikken er signert vokalist Steven Tyler, mens komponisten heter Jim Vallance – mest kjent for å skrive hitlåter for Bryan Adams. Da jeg så dem i Stockholm for noen år siden, lå denne sangen først i settet. Min soleklare Aerosmith-favoritt.
VERONICA MAGGIO: Jag kommer
Noen ganger er popmusikk bare så … sånn at det kribler over alt i hele kroppen. Ei venninne av meg fortalte at hennes fem år gamle datter sommeren 2011 kunne hele teksten, der hun kom løpende hver morgen: «Jag kommer, jag kommer … jag är nästan der!» Vel, mente moder’n – du må nok pent finne deg i å vente noen år!
STEVIE WONDER: Lately
Fire år etter det historisk fine dobbeltalbumet «Songs in the Key of Life» (1976) leverer Stevie Wonder «Hotter Than July». Et album som er mest kjent for hyllesten til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King Jr. – «Happy Birthday». Reggae, R&B, soul, og pop i den aller skjønneste forening. Men blir musikk vakrere enn «Lately»?
U2: Angel of Harlem
Året etter «The Joshua Tree» er det klart for irsk soningsferd i USA. «Rattle and Hum» (1988) er et splitt live/studio-album, og inneholder blant annet en strålende coverversjon av The Beatles’ «Helter Skelter» (med en smått patetisk intro av Bono). Midtveis i albumet dukker det opp en høyst overraskende pop/soul/rock-låt. Angel of Harlem? Hun het Billie Holiday.
ALICIA KEYS: Empire State of Mind
Dagens Angel of Harlem lever heldigvis i beste velgående. Sangen ble opprinnelig utgitt som duett med Jay-Z, på hans album, men jeg foretrekker faktisk versjonen der The Angel of Harlem tar styringa på egenhånd. Frank Sinatras hyllest til New York har fått en verdig konkurrent – enig?
ELVIS COSTELLO & BURT BACHARACH: I Still Have That Other Girl
Elvis – er ikke han en punker? Nei, Elvis Costello var aldri noen punker. Han ble bare kjent samtidig som punken kom. Derfor ble han «new wave». Og det var han. Ny sprit, på helt nye flasker. En låtskriver som elsker de kompliserte harmonirekkene, og selvfølgelig ble det blink da han traff sitt idol rundt et piano – Burt Bacharach. Kom ikke her og snakk om at Pavarotti har en fenomenal vibrato!
DUSTY SPRINGFIELD: Just a Little Lovin’
I fotsporene til Elvis og Bacharach. I 1969 ga den britiske vokalisten Dusty Springfield ut «Dusty in Memphis». Her finner du monsterhiten «Son of a Preacher Man», men albumet åpner med en perle signert låtskriverparet Barry Mann/Cynthia Weil. Legg den inn som «våkn-opp»-låt, så kan dagen neppe skjære helt galt avsted.
ULF LUNDELL: Stackars Jack
Han debuterte som romanforfatter med den ultimate generasjonsromanen «Jack». Året var 1976. Fire år seinere presenterte han sitt første dobbeltalbum, «Längre inåt landet». Herfra henter jeg klassikeren over alle Lundell-klassikere: «Stackars Jack».
ROD STEWART: Hot Legs
Fins det plass et sted mellom rock’n’roll, streit 70-talls rock og boogie-rock? Ja, men du skal være jævlig god for å smette inn der. Mannen ble født i London, 10. januar 1945. Rod Stewart. Han var i ferd med å rote seg borti mye mystisk disco på denne tida, men «Hot Legs» kan ingen ta fra mannen!
BRUCE SPRINGSTEEN: If I Should Fall Behind
Jeg veit jeg er i utakt med 99 prosent av Springsteen-fansen. Men i mine ører er «Lucky Town» fra 1992 hans beste album. Her fins ikke ett dårlig spor. Jeg anbefaler på det varmeste en drøyt seks minutter lang live-versjon som er å finne på Youtube, men originalen duger herfra til himmelen og tilbake igjen. Kanskje burde vi ta bedre vare på hverandre, så lenge vi har muligheten til det?
De LILLOS: Kokken Tor
I 1993 ga DeLillos ut «Neste sommer», og det ryktes at tittelsporet var den siste sangen som ble til - etter et innspill fra produsent Kyrre Fritzner. Men hvor bitter går det an å bli? Og hvor tung kan popmusikk bli? Den dagen jeg fikk denne plata i hende, gikk jeg rett på en brun pub med en bærbar CD-spiller – og ble der til stengetid. Jeg må ha hørt «Kokken Tor» minst 25 ganger denne kvelden. Minst.
HELLBILLIES: Baka ein stein
Åpningskuttet fra «Sol over livet», 1999. De har lagd så mange fine sanger. Men dette er diamanten. Hellbillies’ svar på «Neste sommer». Ikke fortell meg at du ikke får lyst til å finne denne steinen uppmed Hein etter å ha hørt denne sangen!
BOB MARLEY: Iron Lion Zion
En «frisert» utgave av Bob Marley, og jeg elsker ham i den drakta. Den 3. verdens første superstar fortjente det aller beste, også hva studiostash angikk. Originalen har sin sjarm; beskjeden og laid back. Men det var vellykka å legge på blås og orgel!
OASIS: Don’t Look Back in Anger
Jeg husker at brødrene Gallagher i forkant av jula 1996 pryda forsida av New Musical Express, med hver sin favoritt-LP i hånda. Liam hadde Det Blå Beatles-albumet, Noel hadde Det Røde Beatles-albumet. Dette er muligens den beste Beatles-låta Lennon/McCartney aldri fikk lov å signere.
PRINCE: Sign O’ the Times
Min gode kollega, forfatteren Øyvind Hånes, innleda sin omtale av dette albumet i PULS omtrent sånn: «Her gir de eiegode irene i U2 ut sitt foreløpige mesterverk, ‘The Joshua Tree’. Så kommer han pikken Prince og latterliggjør dem med kvalitetspop hinsides virkeligheten.» Noe sånt.
THE BLACK CROWES: Remedy
De krøyp helt til topps på Billboard 200 i 1992. Tydelig sørstatsinspirert. Ikke grunge, sjangeren som snart skulle overta toppen av listene. Men seig og tung rock. Herlig jentekor, og legg merke til hvor stor plass pianoet (både det akustiske og det elektriske) tar i lydbildet. Knepet er nok arva fra The Rolling Stones.
BOB DYLAN: Not Dark Yet
Det sterkeste enkeltsporet fra Bob Dylans aller flotteste album – «Time Out of Mind» fra 1997. Den eneste gangen jeg har vært i Florida – jeg var der for å se U2 i 2001 – plaga jeg livet av klientellet på en pub jeg vanka på hver natt. De hadde albumet på jukeboxen, og for 1 dollar fikk du kjøpt fire låter. Jeg putta på 5, og bestilte «Highlands» for alle penga. Den varer i seksten og et halvt minutt. Tre greps blues i 20 x 16 minutter. Herlig. Da jeg forlot lokalet, var det tomt.
TOM WAITS: Christmas Card From a Hooker in Minneapolis
Amerikansk, åpenbart – men jeg kommer alltid til å tenke på gutta i Samuel Becketts «Waiting for Godot» når jeg hører denne sangen. Eller Shane McGowan og Kirsty MacColl på en benk i New York. Uteliggere, i hvert fall – uansett hvor de måtte befinne seg.
MADONNA: Live to Tell
Jeg er ikke overbegeistra over trommelyden, men sånn låt nå det meste av popmusikken som ble produsert midt på 80-tallet. Men for en låt! Den eneste naturlige forklaringa på at Miles Davis ikke innlemma den i sitt pop-repertoar må ha vært at han på forunderlig vis unngikk å høre den.
MILES DAVIS: Time After Time (live)
Miles Davis spilte tre ganger på rockeklubben Sardine’s i Oslo – den minste klubben han var innom siden en gang på 50-tallet. Jeg var der hver gang. Jeg glemmer aldri den kvelden jeg hadde tatt plass foran alle seteradene, og satt en halv meter fra hornet hans. Da spilte han «Time After Time» - bare for meg. Garantert.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
