"Pengebeviset" - et beviselig falsum
«Pengebeviset» - det som felte Arne Treholt, og som ble avgjørende for den fellende dommen på 20 års fengsel – er et falsum. Og jeg kan bevise det.
Jeg har jobba med Treholtsaken i mange år, alltid på fritida. Etter å ha lytta gjennom lydopptakene fra rettssaken i sin helhet, har arbeidet endelig manifestert seg i denne boka: «Det umulige pengebeviset».
Arne Treholt ble arrestert 20. januar 1984, rettssaken fulgte året etter. Det begynner med andre ord å bli en stund siden saken prega forsidene. Treholt ble dømt til 20 års fengsel for å ha bedrevet spionasje til fordel for Sovjetunionen (ja, så lenge er det siden).
Helt sentralt i bevisføringa sto det såkalte «Pengebeviset». Allerede tidlig i rettssaken ble det klart at aktoratet mangla fellende bevis; hele tiltalen bygde på antakelser og indisier. Det fantes ingen holdbare bevis på at tiltalte skulle ha overlevert forsvarshemmeligheter daværende forsvarssjef omtalte til en verdi av «flere forsvarsbudsjett». For å bevise at Arne Treholt var spion, måtte påtalemyndigheten altså ha «fast fisk». Muligheten de falt ned på, lå i å bevise at Treholt hadde mottatt penger fra sin oppdragsgiver. Som daværende førstestatsadvokat Anstein Gjengedal sa det til Treholts daværende forsvarer, Arne Haugestad:
«Alt står og faller med pengene. Merk deg mine ord!».
I dommen argumenteres det slik: Arne Treholt var spion, derfor mottok han penger fra sovjeterne. Arne Treholt hadde penger i sin attachekoffert, ergo var han spion.
Dette er en type sirkelargumentasjon som selv Gjenopptakelseskommisjonen ved to anledninger har anført som «ugyldig». Det får liksom være grenser for hvor mange hjørner man kan kappe i jakt på juridiske lettvintheter.
Sånn kom «Pengebeviset» til å bli det absolutt sentrale i hele Treholtsaken. Som førstestatsadvokaten sa det: «Alt står og faller med pengene.» Og midt i «Pengeviset» står kampen om en konvolutt som ifølge politispanerne inneholdt nøyaktig 15.000 dollar – fordelt på 50- og 20-dollarsedler. Hvorfor var dette med 50- og 20-dollarsedler viktig? Fordi det var disse valørene KGB angivelig betalte sine agenter i.
Men så begynte snushanen Arne Haugestad, Treholts forsvarer i ankesaken, å undersøke: Er det mulig å få 15.000 dollar – fordelt på 50- og 20-dollarsedler – inn i en type konvolutt som er beskrevet i tiltalen? Alle hans undersøkelser - med solid faglig støtte, både nasjonalt og internasjonalt – kom til å vise at dette var klin umulig. Med mindre fordelinga av 50- og 20-dollarsedlene var helt ekstrem – og til og med da ville det være bortimot umulig å plassere 15.000 dollar i en og samme konvolutt.
Aktoratets problem besto da i at politispanerne i Eidsivating lagmannsrett (i dag Borgarting lagmannsrett) eksplisitt hadde forklart at de overhodet ikke hadde forholdt seg til fordelinga av sedlene! Som en av dem så krystallklart sier det: «Vi har ikke ført opp her, nei.»
Seinere ble dette til at spanerne insisterte på at de hadde telt opp nøyaktig 315 sedler! Og hvorfor var dette så avgjørende? Fordi dette, med utgangspunkt i at de altså ikke hadde sett på fordelinga, var den absolutt eneste fordelinga som kunne være praktisk mulig! Enhver annen fordeling mellom 50- og 20-dollarsedlene ville smadra «Pengebeviset» som et korthus! I løpet av noen uker hadde politispanernes forklaring endra seg fra «Vi har ikke ført opp her, nei», til «nøyaktig 315 sedler, fordelt på 290 50 dollarsedler og 25 20-dollarsedler»!
I boka mi legger jeg ved en mp3-fil som inneholder de rettslige avhørene av spanerne Hansen og Solemsjø. Her en liten smakebit. Etter at Arne Treholt hadde stilt spørsmålstegn ved den konvolutten som angivelig inneholdt 15.000 dollar, tar hans advokat Ulf Underland ordet. Han spør vitnet Leif Karsten Hansen:
«Underland: - Men, kan jeg få stille et spørsmål. Jeg bemerker … for eksempel når De har foretatt telling av 15.000 dollar, og kommet til at de fordelte seg på 50- og 20-dollarsedler. Men De … De har ikke sett på hvordan den fordelingen var?
Hansen: - Vi har ikke ført opp her, nei.»
Faktum i saken er altså begredelig så det holder: Både antallet og fordelinga av sedlene er åpenbart konstruert i ettertid, med andre ord et eklatant falsum. Og igjen – uten «Pengebeviset», ingen Treholtdom.
I 2010 ble boka «Forfalskningen – Politiets løgn i Treholtsaken» (Publicum forlag) utgitt. En på alle måter skandaløs utgivelse, skrevet av en skurk. Men – det ble storm i offentligheten, og avfødte minst to oppsiktsvekkende uttalelser fra folk som regnes som tungvektere i Treholtsaken.
I VG brukte politisk redaktør Hanne Skartveit side 2 og 3. Hun hadde på dette tidspunktet overtatt Treholt-stafettpinnen fra Olav Versto, uten at journalistikken ble mer etterrettelig. Under tittelen «Han som svek oss alle», skriver hun:
”Overvåkerne var der, de tok bilder, de registrerte overlevering av dokumenter.”
Alle og enhver som har fulgt Treholtsaken veit at dette er tøv. Om Skartveit hadde rett, ville vi jo ikke hatt noen ”Treholtsak”! Treholtdommen bygger i sin helhet på indisier, det er jo hele poenget - at ingen har sett overlevering av verken det ene eller andre. Som retten i sin dom stadig gjentar: «hvis kompromittert … skadelig for rikets sikkerhet». I desperat jakt på å understøtte holdbarheten i Treholtdommen, hadde Hanne Skartveit gått seg vill.
Dagen før hadde NRKs politiske redaktør Stein Bjøntegård begått følgende genistrek, muntlig overlevert til aktualitetsmagasinet ”Her og nå”:
”Det var 10.000 dollar det var snakk om i den første (ransakingen 17. mai 1983, min merknad). Det var rett etter at Treholt hadde møtt sin føringsoffiser Gennadij Titov i Helsingsfors - og hvor POT var til stede, og også tok bilder av de to sammen. De så at det ble overlevert en … en … konvolutt, og de påsto at det da var 10.000 dollar i den, og at de da hadde beviset, altså pengebeviset, på det.”
Feil, på feil, på feil. Mer feil er det strengt tatt vanskelig å ta i løpet av noen korte setninger. Skartveit og Bjøntegård hadde rett og slett kommet i skade for å se syner overvåkingspolitiet gjerne skulle sett at de også hadde sett!
Som vedlegg bakerst i boka mi ligger et kapittel fra Arne Haugestads «Kappefall» (Aschehoug, 2004). Her river han «Pengebeviset» ettertrykkelig i filler, men det er først nå – med offentliggjøringa av politispanernes vitnemål – at alle brikkene faller på plass.
«Pengebeviset» – det som felte Arne Treholt – er et beviselig falsum. Jeg er ikke jurist. Men om jeg var forsvarsadvokat for de som er ansvarlig for å ha fabrikert "Pengebeviset", ville jeg tatt fatt i «Det umulige pengebeviset» - så fort som overhodet mulig. Den rettssaken ville jeg virkelig sett fram til, med stor ro. Og det svar godt nok, på at den aldri vil bli noe av.
Utover ubestridelige fakta, har jeg tillatt meg å fantasere litt omkring hva som må ha foregått i kulissene idet aktoratet skjønte at de hadde en så elendig sak mellom sine hender at den holdt på å gå i tusen biter. Det må være lov å ha det litt gøy, 30 år i ettertid – og mitt persongalleri er det lite å utsi på, skulle jeg mene: Statsadvokatene Qvigstad & Busch, spanerne Hansen & Solemsjø, forsvarsadvokatene Haugestad, Nordhus & Hestenes, journalistene Stanghelle, Versto, Jacobsen & Hegge, et par politikonstabler på tur med danskebåten – og selvfølgelig overvåkingssjef Ørnulf Tofte.
Du finner boka her:
AppStore (for iPhone, iPad og Apple maskiner)
Amazon Kindle
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.