Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Liv laga - 30 år etter "Levva Livet"?

Åge – stadig like relevant? Ja, han er faktisk det.

Jeg har allerede sagt en del om dette albumet, og hvis jeg skal moderere noe av førsteinntrykket, må det bli at denne plata er oppsiktsvekkende langt nede. Deler av materialet er hva som før ble kalt visesang, der Sambandet spiller en ytterst beskjeden rolle. De gjør, som vanlig, nøyaktig hva de skal gjøre – men «Sukker og salt» er ikke akkurat «Bomben und granaten»!

(En liten digresjon til dette med lyden; det er ikke slik at rock er ensbetydende med høy og mye lyd. Jeg gikk gjennom «Beggar’s Banquet» her om dagen, Rolling Stones-albumet fra 1968 som blant annet inneholder «Sympathy for the Devil» og «Street Fighting Man» - og det er nesten kjemisk fritt for elektriske gitarer! Her går det i akustiske gitarer, mens det absolutte hovedinstrumentet er akustisk piano – og Charlie Watts greier seg ofte med bare kastanjetter! Men rock ble det!)

Åge Aleksandersen er blitt 65, men gjør han ting så veldig forskjellig i dag, fra hva han gjorde for 30-40 år siden? Egentlig ikke – og han skriver i hvert fall stadig vekk om akkurat det samme. Åge er blitt selve den personifiserte hverdagspoeten. Så skriver han i dag fra ståsted bestefar, ja vel – men det tør være kjent at «Lys og varme» også er skrevet til den nærmeste kjernefamilie.

Men hverdagen går liksom opp i en høyere enhet, når han synger om sitt kjære Trondheim – om (etter husken) ett rom og kjøkken, studielån, husbanklån, kone, bikkje, en liten hage, en nabo som snekrer og hamrer og slår, fire pils og en pizza, og en tur til Lerkendal i ny og ne. Som kunstner, kommer man nesten ikke nærmere sitt publikum.

Lengter du etter Åge & Sambandet fra midten av ’80-tallet, får du det til gagns i «Under samme sol og måne». Og her er det høyt under taket - for vi befinner oss alle under samme sol og samme måne, ikke sant? Det er denne blandinga av det helt nære og det som er langt der ute, som gjør Åge Aleksandersen til den han er. "Svarttrosten", som flyr mot lys fra ei kolsvart jord. Albumets fineste sang! Ikke rart han komponerer i Verdensrommet!

Det bråker forresten godt rock’n’roll mot slutten. Først med «Vellykket», deretter med den ultra-bråkete sangen som handler om en «Trenerbanditt». Her ligger oppskriften i Paul McCartneys «Helter Skelter» - «den aller første heavy metal-sangen»!

Til slutt sender jeg «Kari og Knut» som gave til Hans Rotmo. Hva er forskjellen på de afrikanske flyktningene som daglig forsøker å ta seg over Middelhavet, til en trygg havn i Europa – og nordmenn som utvandra til det forjettede land, USA, for drøyt hundre år siden? Er det feil å være «lykkejeger»?

Jeg tror de gamle plateselskapskameratene har et og annet å prate ut om. Hjemme hos kongen av Vømmøl føler jeg meg til og med trygg på at samtalen kan utvikle seg uten at noen av dem gjør noe så dumt som å helle cola i hjemmebrenten! Tro meg; helt til slutt denne gangen, har Åge lagd en sang som brennsikkert kommer til å gå sin seiersgang i det som fins av små og store selskapslokaler i et utvida Midt-Norge – der Åge Aleksandersen er den selvfølgelige hjemmelsmann.

ÅGE ALEKSANDERSEN & SAMBANDET
Sukker og salt
Warner Music

---

|