Arild Rønsen

Endelig - her er fortellinga om kommunistene i Osvald-gruppa

Utsatte de norske sabotørene sivilbefolkninga for unødige farer under andre verdenskrig?

Ingressen her kan synes mystisk, all den stund dette skal være omtale av ei bok som omhandler ei gruppe motstandsmenn og –kvinner som udiskutabelt kjempa i den gode saks tjeneste. Enkelt sagt: Det kan ikke herske tvil om at Osvald-gruppa lå i front i kampen mot okkupantene fra Nazi-Tyskland.

På samme måte som at det ikke kan herske tvil om at det tok sin tid – og vel så det, for å si det forsiktig – før de fikk sin fortjente heder. Osvald-gruppa, leda av kommunisten Asbjørn Sunde, med (ett av flere) dekknavn Osvald, levde og opererte i konstant trussel om å bli likvidert av nazistene i så godt som alle de fem åra okkupasjonen varte. Gruppa besto av omtrent 200 menn og kvinner. Alle kjempa med livet som innsats, og flere titalls tapte den fatale kampen.

Osvald-gruppa ville ha action. Delvis i strid med linja som ble lagt fra Milorg og eksilregjeringa i London, men etter hvert også i samråd med – om ikke på direkte ordre – fra Milorg-ledelsen. Det er vel kjent at store deler av grunnplanet i Milorg var frustrert over å være med på «slepp» fra London, uten at de fikk lov til å ta våpnene i bruk. Osvald-gruppa handla. De sprengte togskinner og fartøy, og for å finansiere sin kampanje rana de banker – med utbytte som i dag ville tilsvart enorme millionbeløp!

Var de terrorister? På linje med Baader/Meinhof-banden som opererte i Tyskland 30 år seinere? Noen vil mene det, men jeg mener at så ikke er tilfelle. For Osvald-gruppa kjempa mot en okkupant, ikke en indre fiende av typen «kapitalist mot proletar». Enkelte vil helt sikkert hevde at Baader/Meinhof i bunn og grunn kjempa palestinernes sak, men det kan umulig forsvare drap på tyske banksjefer.


FRIGJØRING: Hvor mye kunne disse jentene takke Osvald-gruppa for?

Likevel er det umulig å ikke reise spørsmålet: I møte med en okkupant – hvilke virkemidler er det fornuftig å ta i bruk, vel vitende om at represaliene kommer? I form av likvidasjoner av egne folk? Tar man livet av en kollaboratør, om man med den gjerninga høyst sannsynlig setter fem motstandsfolks liv – eller for den saks skyld fem høyst uskyldige liv - på spill?

I en urolig verden, er dette dessverre spørsmål alle som kjemper i den gode saks tjeneste må forholde seg til, hver eneste dag. Hvor mange palestinske ungdommer blir henretta, for hver israeler som blir knivdrept?

Problemstillinga er aktualisert i disse dager, i og med utgivelsen av Jan Guillous «Blå stjerne». Helt uavhengig av at han lar en av sine romanfigurer feilaktig legge skylda på Max Manus for likvidasjonen av nazi-politisjef Marthinsen; det er temmelig sikkert at likvidasjonen førte til drap på 30 nordmenn. Som represalier, utført av okkupasjonsmakta. Var det verdt det?

Andre halvdel av boka handler om spionprosessen mot Asbjørn Sunde. Uten å trekke noen bastant konklusjon, går det klart fram at forfatterne mener bevisene mot Sunde var tynne. Det faktum at han opererte på ordre fra Moskva, kan ikke betviles – uten at det i seg sjøl kan holdes i mot ham. Husk at Karl Johans gate i Oslo var fylt av Stalin-plakater under frigjøringa. Men var Sunde en nyttig agent for Moskva i den nære etterkrigstida? Hadde han i det hele tatt tilgang til hemmelig materiale som kunne interessere KGB? Det meste tyder på at han ikke hadde det, og at spiondommen således hviler på sviktende grunnlag.

Forfatterne trekker linjene helt til bruddet mellom NKP, SV og den framstormende ml-bevegelsen. Men viktigere: Overvåkningssjef Ørnulf Tofte arresterte ikke bare Asbjørn Sunde; det var også han som arresterte Arne Treholt, 30 år seinere! Og jammen fant han ikke penger, både i Sundes leilighet på Tøyen og hjemme hos Treholt i Oscars gate!

Er dette således også historia om den kalde krigen? Langt på vei – og om du vil gå akkurat dette sporet nærmere etter i sømmene, finner du fram til Bengt Calmeyers bok «Forsinket oppgjør». Den kom i 1993, og er vel ikke lenger hyllevare hos din lokale bokhandel. Men nærmeste bibliotek, forsøk det.

Jeg skreiv her forleden at Hege Storhaug har skrevet den boka som bli huska fra bokhøsten 2015. Jeg plusser med glede på Morten Conradi & Alf Skjeseth. Dette er like mye krim som sakprosa! Og solide doser politikk.

MORTEN CONRADI & ALF SKJESETH
Osvald – Storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.