Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Guillou og den norske provinsialismen

Visste du at unge kvinner ble sendt i krigen som horer, i Stockholm?

Jan Guillou har skrevet en glimrende roman over 480 sider, og alt vi snakker om her hjemme er ni linjer helt mot slutten av boka. Oppstyret skyldes at en romanperson gir Max Manus skylda for å ha likvidert nazi-politisjefen Marthinsen. Forfatteren skal visstnok også ha begått dødssynden å bomme en dag på datoen for en seiersmarsj gjennom Oslos gater. Hvor nærsynt er det mulig å bli? Guillou har selvfølgelig helt rett når han antyder at en svensk romanforfatters evne til å endre norsk krigshistorie er sterkt overvurdert.

Guillou jager deg gjennom sidene i «Blå stjerne». Blå stjerne? Navnet på en svensk, frivillig forsvarsorganisasjon. I utgangspunktet en møteplass for mennesker med interesse for dyrehold, men også med beredskapsoppgaver. Høres ut som en mix av Sivilforsvaret og Røde kors. Blå stjerne-uniform skulle vise seg å være det perfekte skalkeskjul for svensker som ville drive illegal virksomhet på alliert side under krigen.

For det er andre verdenskrig dette handler om. Guillou skriver først og fremst om kvinner, og i aller fremste rekke står Johanne. Hun er en høyt utdanna kvinne, som til tider kanskje framstilles som litt i overkant umenneskelig vellykka. Ikke helt Carl Gustaf Gilbert Hamilton, men ikke så veldig langt unna.

Johanne, en rødhåret Hollywood-skjønnhet, får i oppdrag å ligge seg til tyskernes hemmeligheter. Selvfølgelig får hun napp hos den øverste nazi-toppen i Stockholm, og blir hans mer eller mindre åpne elskerinne. Hun elsker nok ikke jobben, men utfører den til punkt og prikke. Og hun er ikke aleine om å prostituere seg. Det hemmelige politiet i Stockholm holdt seg med en stor «sekretæravdeling» - unge kvinner, som regel fra kummerlige kår, som stilte sin kropp til rådighet for å fiske opplysninger av tyskere som ble taletrengt i fylla.

Det nærmeste man kommer i norsk litteratur, er antageligvis Gard Sveens «Den siste pilegrimen». Men Guillou toucher også mange av de samme temaene som står sentralt i boka om Osvald-gruppa. Hvordan er forholdet mellom sabotasje og likvidasjoner på den ene sida, og fiendens svar i form av massehenrettelser av sivile på den andre? Satt på spissen: Er det verdt det?

Det er denne debatten som burde følge utgivelsen av «Blå stjerne». Men her i landet blir vi støtt over at Max Manus - krigshelten over alle krigshelter, organisatoren bak utallige likvidasjoner - får sitt navn «tilsølt» i en roman. Mer provinsielt er det vanskelig å framstå.

JAN GUILLOU
Blå stjerne
Vigmostad Bjørke

---

|