Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Karin Fossum ruler - igjen

Det fins mange forskjellige måter å skrive krim på. Her er et lite utvalg, og det faller naturlig å begynne med Karin Fossum.

Fossum har helt siden «Elskede Poona» vært min favoritt i krimsjangeren. Gjennom hele sin karriere har hun holdt det gående på samme høye nivå.

Om hun skriver i sjangeren psykologisk thriller? Ja, det gjør hun vel. Men ikke sånn at det meste foregår oppe i hodet på hennes karakterer. Det er mye konkret handling i Karin Fossums romaner, og det er kanskje denne miksen som gjør bøkene hennes spesielt gode og interessante?

Etterforsker Konrad Sejer er historie. I «Drepende drage Angrende hund» (Cappelen Damm) er journalisten Aksel hovedperson, indirekte sammen med sin søster Ellinor. Først helt mot slutten stifter vi bekjentskap med mannen som antageligvis er Fossums nye gjennomgangsfigur – kriminaletterforskeren Eddie Feber. En sammensatt og interessant personlighet som Fossum helt sikkert kan få mye ut av i sitt kommende forfatterskap.

Det handler selvfølgelig om drap. Aksel og Ellinor har et mildt sagt anstrengt forhold til sin mor: «Det finnes ingen forbindelse mellom oss. Forbindelsen ble klippet over med navlestrengen og den ble aldri siden gjenopprettet.» Hvem tok livet av mora?

Samtidig dør fire polske gjestearbeidere i en ulykke i brakka de bor i. Noen sammenheng? Som sagt – det skjer litt av hvert langt utafor hva Aksel baler med inne i sitt hode.

«Drepende drage Angrende hund» er fabelaktig godt fortalt, og det er bare å stålsette seg til framtida med Eddie Feber.

Vi beveger oss til Gard Sveens «Bjørnen» (Cappelen Damm). Den er ikke helt ny, men jeg benytter anledninga til å fylle ut et hull. For mitt vedkommende, begynte det med «Den siste pilegrimen» (2013). I 2019 fikk vi «Drømmenes gud». Midt i mellom dem finner vi «Bjørnen».

Mye handler om spiondømte Arvid Storholt. En litt dårlig forkledd spion, kan du kanskje si – for alle skjønner jo hvem dette handler om. Men hvem er «Bjørnen», spionen som kom seg unna? Og som antageligvis var enda mer sentral i spillet om den kalde krigen enn Arvid Storholt?

Oppspillet ligger i historia om Gunvor Galtung Haavik, kvinnen som i en periode var ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun forelska seg i en russer, og i 1977 ble hun arrestert under en trikketur i Oslo. Veska full av hemmeligstempla materiale. Hun døde i varetekt før saken mot henne kom opp, men det summa i korridorene og i avisredaksjonene om at det fantes en enda viktigere agent høyt oppe i Utenriksdepartementet. I 1984 satt Arne Treholt i garnet.

Gard Sveen skriver som vanlig gnistrende godt; i spionthriller-sjangeren er han uten konkurranse her i landet. Men jeg lar meg irritere over at Arvid Storholt presenteres slik: «Han kunne ikke benekte at han hadde sekstifem sikkerhetsgraderte dokumenter i stresskofferten da han ble arrestert på Fornebu, men hva med alle møtene med Sasha, og senere Spitskjin, i Oslo, i Helsinki, i Wien?»

La gå at Arne Treholt ble arrestert med 66, ikke 65 såkalt graderte dokumenter. Problemet er at disse graderte dokumentene viste seg å ikke være verken dokumenter eller gradert materiale. De 66 «dokumentene» viste seg å være binderser og kulepenner og annet sammenraska materiale Treholt hadde til hensikt å pløye gjennom på flyet. Ingen av disse «dokumentene» var tatt med i tiltalen da han ble dømt til 20 års fengsel.

En skjønnhetsfeil? Ja, men det er helt unødvendig å bringe denne typen beviselig falskneri videre – selv om det foregår i romanform. Den som søker korrekt informasjon om dette, kan for eksempel gå til min bok med tittelen «Det umulige pengebeviset».

Utover det? En spionthriller av ypperste merke.

Hvordan kommer så Helene Flood ut av det med sin andre roman? «Terapeuten» var så god at hun må ha følt et visst press da hun skulle i gang med «Elskeren» (Aschehoug).

Vi dras inn i et familiedrama, et utvida sådant. For hvor vanskelig kan det ikke bli, når naboen i all hemmelighet blir assosiert medlem av familien? Her er mange potensielt mistenkte, nesten litt «Mordet på Orientekspressen». Hvem drepte Jørgen?

Hovedpersonen heter Rikke, en forsker som tilsynelatende er lykkelig gift med barndomskjæresten Åsmund. Bosatt på Tåsen, Oslos beste vestkant. Sammen har de to barn. Bak fasaden rår alt annet enn familieidyll. Ikke sånn at det er vold og åpenlys krangling. Problemet er bare at Rikke stikker opp til, og noen ganger av med naboen, uten at noen oppdager det.

Mye hodebry. Psykologi. Spennende til siste side. Helene Flood er en sjelden fugl i forfatterlandskapet. Den som gir ut «Terapeuten» og «Elskeren» som sine to første bøker, spenner forventningsbuen skyhøyt til det som i skøytesporten heter «den vanskelige tredjerunden» på 1500-meter.

Da tåler vi kanskje litt ufarlig krim til slutt – sånn krim som er krim bare for krimens skyld? Øistein Borge har skrevet fire romaner om Bogart Bull. Jeg har dessverre ikke lest noen av dem, men jeg er ikke sikker på om denne katalogen er det første jeg skal gå løs på.

I år er han aktuell med «Matadorens siste dans» (Cappelen Damm). Vi skal til avdelinga for pensjonerte kriminal-etterforskere. Dem fins det virkelig nok av i kriminallitteraturen. Lennox Hartly er en av dem. Manchester-etterforskeren vil dra seg tilbake, og sammen med sin kone finner han et fristed i Andalucia. Kona rammes snart av en dødbringende sykdom, og Hartly vikles inn i et mord som finner sted på et gods i umiddelbar nærheten av ekteparets fristed.

Det er selvfølgelig Malaga-politiets oppgave å løse mordsaken. Men Lennox Hartlys gener som kriminaletterforsker våkner like selvfølgelig til liv. Lest noe sånt før, kanskje?

Historia er relativt godt fortalt; Borge kjeder deg aldri. Men det er altså ikke noe mer enn som så. Lett underholdning. Finn deg et bord med utsikt til havet, bestill ei flaske vin, og du kan hygge deg i noen timer i selskapet til Lennox Hartly.

---

|