Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Tron Øgrims legacy

Åtte år etter sin død blir Tron Øgrim gjenstand for biografier - og det går så mye rart oppi huet mitt, for å si det på øgrimsk.

Jeg kjente Tron, og jeg kjente ham slett ikke. Veldig mange kjente ham mye bedre enn meg. Men jeg kjente ham mer enn godt nok til å ha en formening om hans ettermæle. Kall det gjerne en slags dyptfølt kjærlighet. Jeg er bare så glad for at jeg fikk lov til å kjenne Tron Øgrim!

Jeg skulle ønske jeg en gang i livet kunne si at jeg kunne så mye som Tron Øgrim. Det kommer dessverre aldri til å skje. Jeg leser helt sikkert mange flere bøker enn folk flest, men «ei bok om dagen», som Øgrim hadde som målsetting – dit kommer jeg nok aldri. Når jeg tenker på slikt, tenker jeg alltid på dette med «å ha to tanker i hodet samtidig». De som kan noe om intelligentsia er uenig seg i mellom. Men jeg skulle ønske det var mulig; å høre nyheter på radio samtidig som du leser avisa, eller for den saks skyld leser en science fiction-roman. Det jeg trygt kan fastslå, er at jeg sjøl ikke er i stand til det. Dessverre - uten at dette skal tolkes som noe vitenskapelig bevis på at denne typen hjernevirksomhet faktisk er helt umulig.

(For den som vil vite hvordan Tron Øgrim opptrådte på dette feltet, anbefaler jeg Pål Steigans sjølbiografi «En folkefiende», Aschehoug 2013, på det aller varmeste.)

Det hersker forskjellige oppfatninger om hva Tron Øgrim gikk tilbake på; han skreiv artikler og bøker som meget vel kan tolkes som sjølkritikk. Men den uomtvistelige sannheten er at han var sjefsideolog i en bevegelse som i kortform tok feil i alt hva det strengt tatt var mulig å ta feil i.

AKP(m-l) var tilhenger av et samfunnssystem Tron Øgrim kalte «proletariatets demokratiske diktatur». Han skreiv en lang avhandling under denne tittelen - utgitt på Oktober forlag, i dag tilgjengelig på Wikipedia. For oss som levde våre liv i denne bevegelsen, ble pamfletten oppfatta som en slags bibel. Forklaringa på dette demokratiske diktaturet går sånn:

ØGRIM OG STEIGAN MØTER FORMANN MAO: Historien vil ha det til at Øgrim akkurat i dette øyeblikket sa: - Nå må du ikke snakke tull!

Når folket har tatt makta, er det bare rett og rimelig at de som står i spissen for folket – Partiet – har all makt. Det er samtidig en selvfølge at Partiet til enhver tid lytter til hva folket mener. I ledelsen for Partiet sitter de som har høyest politisk nivå, og hva kan vel da være feil med at disse personene – de som per definisjon har best innsikt - tar alle de viktige avgjørelsene?

Så seint som i 1980 – mot Øgrims stemme! – stemte landsmøtet i AKP(m-l) ned et forslag som tok til orde for at det burde være tillatt med flere partier under sosialismen!

Tron Øgrim i 1970: «Det folket oppretter etter revolusjonen er altså også et diktatur. En herskende klasse undertrykker de klassene som er fiendtlige til tingenes tilstand. Men i motsetning til alle tidligere klassediktaturer er dette ikke et diktatur av utbyttere. Tvert imot: Det vil dreie seg om det store flertallets diktatur over det lille mindretallet av utbyttere. Derfor sier vi det er et demokratisk diktatur - et diktatur som betyr folkestyre. Vi marxist-leninister mener at i dagens Norge finnes bare to muligheter: Monopolkapitalens diktatur og kapitalisme, eller proletariatets diktatur og sosialisme.»

For de som vil ha det inn med teskjeer, og vi var mange den gang som måtte mates på den måten:

JOSEF STALIN: 70 prosent bra, 30 prosent dårlig.

«Hva da med utrenskningene i Sovjet i 30-åra? Var ikke de et eksempel på at proletariatets diktatur i praksis ble til diktatur over folket? Ble ikke folket undertrykt under utrenskningene? Jeg skal for det første forsøke å vise at utrenskningene i hovedsak rammet klassefienden. Derfor var de i hovedsak i folkets interesse og representerte proletariatets diktatur. For det andre at det haket feil ved disse utrenskningene. Men de kan ikke lastes proletariatets diktatur. Hovedfeilen var tvert imot at proletariatets diktatur ikke eksisterte i stor nok grad, ikke hersket uinnskrenket på alle områder i Sovjetunionen på denne tida.»

Jeg skal ikke sitere alt for mye fra foredraget, men du skjønner helt sikkert tegninga: «Hvor er det altså mest ‘frihet’ og ‘demokrati’ for arbeidsfolk: I Norge eller Albania?»

Tron Øgrim mente i fullt alvor at det arbeidende folket i Enver Hoxhas Albania nøt godt av mer demokrati enn arbeidsfolk i det sosialdemokratisk styrte etterkrigs-Norge. Det er ikke lett å forstå i dag. Men dette var altså gangbart tankegods foran et bejublende publikum som i all hovedsak besto av studenter på Blindern, inkludert de som seinere ble sjølproletariserte arbeidere.

Væpna revolusjon? Mange vil så gjerne mene noe annet i ettertid, men vi var virkelig for væpna revolusjon. Her fra Tron Øgrims tale i Studentersamfundet i Oslo, 1970:

«Skal folket kunne ta makta, må det bygge sitt eget voldsapparat, en hær sterkere enn monopolkapitalens hær. Det må, om nødvendig, gjennom væpnet kamp bryte ned monopolkapitalens voldsapparat, oppløse dens stat og opprette sitt eget herredømme. Folket må altså gjøre seg klar til væpnet revolusjon. Hvordan denne revolusjonen blir - fredelig eller krigersk, blodig eller ublodig - avgjøres av styrkeforholdet før og under revolusjonen, av hvor sterkt det arbeidende folket står og hvor sterkt klassefienden står. Egentlig avgjøres det av om monopolene og imperialistene vil tillate folket å skape sin egen framtid, eller om de vil hindre det ved hjelp av mord og brann. Altså er vi egentlig naive om vi rekner med noe annet enn blodig kamp.»

(Til deg som lurer på hvorfor Øgrim skreiv «væpnet», «uinnskrenket», «rammet», «hersket» og at det «haket feil»: Det skjedde seinere i forfatterkarrieren, at Tron Øgrim fant ut åssen det var mulig å formulere seg skriftlig, godt innafor bokmålsnormalen. Han ble da også, fortjent nok, tildelt Språklig samlings litteraturpris i 1996.)

Vi – ml-bevegelsen - støtta Mao Zedongs underlige konstruksjon om at Stalin var «70 prosent bra, 30 prosent dårlig». Altså at det meste Josef Stalin gjorde var av det gode - inkludert massenedslaktinga av millioner og atter millioner av mer eller mindre partifiendtlige «elementer». I all hovedsak var likvideringene med andre ord «bra».

KILLING FIELDS: Ikke akkurat noe drømmesamfunn for "massene".

Da alle andre i verden så hva som skjedde i Kambodsja, valgte vi å lukke øynene. Vi sendte til og med en topptung partidelagasjon dit, ledere som vel hjemme i mødrelandet kunne berette at det meste så ut til å være helt OK i landet vi insisterte på å kalle Kampuchea. Sannheten er at alt var helt feil. Folk ble ikke bare satt i fengsel for å ha «feil» meninger eller for å ha høyere utdanning enn folkeskolen – de ble drept. Mens AKP(m-l) i Norge - under Tron Øgrims ledelse - valgte å se en annen vei.

Vi gjorde mye riktig i ml-bevegelsen. Stikkord: Vietnam, EEC/EU, den historisk viktige støtten til Palestina, alle demonstrasjonstogene mot den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia, støtten til Solidaritet i Polen, bøssebærerne som samla inn penger til de «ville» streikekampene tidlig på 70-tallet.

Alt dette greide vi. Men i all hovedsak tok vi feil. Dette er viktig å huske, nå som Tron Øgrim portretteres.

I etterord til talen i Studentersamfundet i 1970 - publisert i mai 1972, under tittelen «Monopolkapitalens diktatur eller folkets diktatur» - avslutter Øgrim slik:

«Kanskje skal vi marxist-leninister som er unge i 70-åra, en dag jobbe sammen med våre jevnaldrende søstre og brødre i SF i et Norge der diskusjoner om proletariatets diktatur eller ikke er et tilbakelagt stadium, og denne artikkelen er en pussig antikvitet!»

Hvem som tenkte pussige og antikvariske tanker er i dag heldigvis ikke oppe til debatt.

---

|