Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Greit, Terje Tvedt - men hva mener du?

Terje Tvedt har nedlagt et imponerende stykke arbeid. Men han skylder oss noen svar.

Det tilhører ikke hverdagen at en professor i geografi, arkeologi, konservering og historie skriver bøker som havner på kultur- og debattsidene i alle landets meningsbærende aviser. Med «Det internasjonale gjennombruddet» har Terje Tvedt faktisk fått det til.

Tvedt tar utgangspunkt i foredraget professor professor Jens Arup Seip holdt i Det Norske Studentersamfund, 14. september 1963. Det vakte oppsikt, under overskriften «Fra embetsmannsstat til ettpartistat». I Tvedts bok blir foredraget i første setning utrolig nok gitt tittelen «Fra embetsmannsstat til flerpartistat»; det får liksom være måte på til redaksjonell glipp. Men la nå det ligge.

Tvedts hovedbudskap er at Norge har forandra seg vesentlig de siste 50 åra, uten at saken har vært oppe til debatt. Offentligheten – «det store vi» - har tatt det for gitt at sånn skal det være; denne utviklinga har nærmest vært naturgitt.

Da de første pakistanerne kom som arbeidsinnvandrere på ’60-tallet, var det ingen som kunne tenke seg at Norge et halvt sekel i ettertid skulle ha 250.000 registrerte muslimer. Muslimene kom etter hvert fra mange andre land enn Pakistan – Somalia, Polen, «rest-Jugoslavia» - men Tvedts tankerekke er likevel enkel å følge. Ingen, eller i det minste svært få, har problematisert bølgen av migrasjon av mennesker fra «fremmede kulturer».

Tvert imot. I det politiske Norge – Fremskrittspartiet unntatt - har det vært konsensus om at dette er en ønska utvikling. Det «flerkulturelle samfunnet» og det «fargerike fellesskapet» har vært bejubla som framgang for – ja, nærmest for menneskeheten som sådan.

Bort med alt som heter «norsk kultur». For er ikke «norske verdier» i bunn og grunn universelle verdier – slik de er nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt i FN i 1948?

Kulturminister Hofstad Hellelands tåketale om norske verdier definert som «brunost, kaffe, vafler, og Ole Einar Bjørndalen» er ganske opplagt reint sludder. Men er menneskerettighetene «universelle»? spør Tvedt. Og gir svar – og svaret er nei. Bortimot halve verdens befolkning, muslimene, mener sharia står over menneskerettighetene.

250.000 mennesker bosatt i Norge i 2017, altså de registrerte muslimene, mener dette - og de mottar økonomisk støtte tilsvarende medlemmer i Den norske kirke, og alle andre trossamfunn. Grovt sagt bevilger det offentlige en tusenlapp til hver og en av dem, hvert år, fordi de er medlem av et trossamfunn. (I Norge får man statsstøtte for å være organisert hedning).

Tvedt viser på forbilledlig vis hvordan denne utviklinga har blitt oppfatta som både nødvendig og naturlig. Og det av en samla norsk offentlighet – igjen Frp unntatt – den offentligheten Tvedt kaller «Det humanitær-politiske kompleks». I dette spørsmålet er det ingen grunn til å gå i debatt med forfatteren; han har ubetinga rett.

I skjæringspunktet SV /Ap/ KrF /Høyre - med Senterpartiet og Venstre som lydige rævdiltere – har det humanitær-politiske kompleks fått utfolde seg fritt. Fra en bevilgning på et par millioner til «utviklingshjelp» tidlig på ’60-tallet, har «bistand» blitt en milliardbedrift – og de som har spist av kaka kommer ganske riktig fra det «humanitær-politiske kompleks». I dette miljøet finnes ikke ei dør inn og ei dør ut, for så å bli værende. Her fins bare svingdører.

Sentrale aktører har de siste tiåra flakka vilt og uhemma mellom politikk og bistand. Eksemplene er utallige, men det er i denne sammenhengen tilstrekkelig å vise til utenriksministrene Jonas Gahr Støre (Ap) og Børge Brende (H) – som begge har løpt sikksakk mellom Victoria Terasse og kontorene til Norges Røde Kors.

Tvedts poeng, tror jeg, er ikke at det nødvendigvis er feil å gå fra Røde Kors til UD, eller omvendt. Problemet er at dette samrøret mellom politikken og milliardindustrien knytta til alle typer «bistand» aldri blir - nettopp, problematisert. Fordi vi tross alt snakker om Mor godhjerta. Godhetstyranniet.

Alt dette til tross, blir jeg sittende igjen med spørsmål jeg skulle ønske Terje Tvedt hadde svart på.

Det er åpenbart korrekt at demografien i Norge har forandra seg mye de siste 50 åra. Men hva mener Tvedt om dette? Er det bra eller dårlig, at vi har fått et «fargerikt fellesskap»? Dette sier han ingen ting om.

Er det bra eller dårlig at muslimske trossamfunn, enhver moské, mottar den samme offentlige støtte som medlemmene i Den norske kirke? Dette sier han ingen ting om.

Det er riktig at «bistand» er blitt milliardindustri – og dels utviklingsanstalt for unge og fremadstormende politikere av nærmest enhver avskygning, aktører som så visst har en haug mislykka prosjekt på samvittigheten. Men hva mener Tvedt om det faktum at Norge har blitt en bistands-stormakt? Sånn over all – er det bra eller dårlig?

Det tør være kjent at Terje Tvedt gjennom livet har pleid en viss omgang med Karl Marx. Karl Marx – medforfatteren av «Det kommunistiske manifest» (1948) - var av den oppfatning at man bør bruke filosofi til å forandre samfunnet, og han kritiserte tidligere filosofer for ikke å ha vært særlig opptatt av dette. «Hittil har filosofene vært opptatt av å fortolke verden, det som er viktig er å forandre den», hevda Marx i 1845.

Jeg var til stede da Terje Tvedt presenterte boka si på Litteraturhuset i Oslo, og det skal han ha – han er en uvanlig god foredragsholder. Godt synlig i lokalet satt Hege Storhaug. Tilfeldig? Neppe. Hvorfor? Fordi «Det internasjonale gjennombruddet» går rett inn i bildet Hege Storhaug tegner av et Norge som utvikler seg nøyaktig sånn som Human Rights Service har beskrevet det.

På denne bakgrunn mener jeg Terje Tvedt skylder oss – offentligheten, hans lesere – svar på spørsmåla jeg har stilt ovenfor. Det kan godt hende han er enig med Hege Storhaug. Langt på vei forteller den underliggende teksten i «Det internasjonale gjennombruddet» at han har havna i seng med folk som er redd for alt det «fremmede». Men det som bare er underliggende, er nødvendigvis uklart.

Altså er det all grunn til å stille spørsmålet: Hvor plasserer du deg i dette landskapet, Terje Tvedt?

TERJE TVEDT
Det internasjonale gjennombruddet
Dreyer

---

|