Fra trikken til Tirana til Newcastle til Chennai
Et liv i den organiserte arbeiderklassen pluss skildringer fra det interne livet blant fotballsupportere og sjakkentusiaster. Det må nesten bli fornøyelig lesning, det.
Du behøver ikke være bestekamerat med Arne Danielsen for å skjønne at dette er en roman som har mer enn islett av å være en sjølbiografi. Handlinga foregår i miljøet på Oslo sporveier, i supportergjengen til Vålerenga og i sjakkmiljøet.
Allerede i 2002 signerte Danielsen sjakkromanen «Åttenderaden», og for ti år siden leverte han «Magnus Carlsen og sjakkspillet» - og han er såpass inside i norsk sjakk at han blir bedt i studio når «vår mann» Carlsen spiller om VM-titler. Legg til at han i mange år har løst medlemskap i Klanen og at han på baksida av coveret poserer i sporveisuniform – ja, da er man nødvendigvis tett på sjølbiografien.
Jo, hovedpersonen Sverre er nesten hundre prosent forfatteren sjøl.
I en lengre sekvens er hovedpersonen på reise til Albania, «sosialismens fyrtårn i Europa». Og hva slags folk dro på ferie til Albania på 70-tallet? Marxist-leninistene – og det er ingen hemmelighet at Arne Danielsen fant seg godt til rette i Rød Ungdom. Hans vei inn i Oslo sporveier var ganske sikkert resultat av «sjølproletariseringa» i ml-bevegelsen.
Men i likhet med mange andre som valgte arbeidslivet framfor Blindern, likte Sverre seg godt i et røft arbeiderklassemiljø der de gode replikkene satt løst, og framfor alt der absolutt alt var gjennomorganisert. Det var utenkelig ikke å være organisert; innmelding i fagforeninga var obligatorisk lenge før uniformen ble utdelt – og miljøet rundt foreninga var mangfoldig.
«Vi har tre idrettslag, med gymsal rett over gangen her som dere fritt kan bruke, bridge- og sjakklubb – forresten, to sjakklubber, en på Bærumsbanen også – skytterlag, frimerkeklubb, akvarieklubb og fiskeklubb. For ikke å snakke om esperantoforening for den som vil lære seg utenlandsk og sporveismisjonen til trøst for hedningene … Så har vi kor, korps og strykeorkester.»
Det er morsomt å lese om klengenavna, som satt like løst på Sporveien som i Vålerenga-garderoben. Den som var smått overvektig ble fort kalt Twiggy, og heter du Emma og kommer fra vestkanten og har rota deg bort i sporveien og snakker vestkantdialekt, da blir gjerne Emma til Emmen.
Emmen er forresten reisefølge til Albania. Hun er innbitt ateist, akkurat som Sverre - og er voldsomt imponert over at hun er gjest i et land der den eneste statsreligionen er hundre prosent oppslutning om Karl Marx’ syn på religion: Opium for folket. Mot slutten av boka aner jeg vel at Sverre ikke lenger er like sikker i dette spørsmålet?
Sverre drar til England for å se returoppgjøret mellom Newcastle og Vålerenga i europacupen. Skildringa av Klanen som drikker den lokale puben tom for øl for å redde klubbkassa til amatørene i Willington er kostelig lesning, og teksten på banneret som brettes ut over tribunen på St. James’ Park sier det meste om Klanens oppfinnsomhet når de er på sitt beste: LINDISFARNE 793 – NEWCASTLE 2004.
Akkurat som Arne sjøl, vipper Sverre etter hvert over i et mer akademisk yrke. Han blir journalist i et fagblad, og får i oppgave å dekke tittelkampen mellom Vishy Anand og Magnus Carlsen i Chennai, India i 2013. O, lykke!
«Sporvogn i øyet» har blitt ei frodig bok. Frodig i språket, frodig i miljøskildringene. Prega av en oppvekst på Oslo øst, og hele tida – alltid og over alt – prega av et miljø der solidaritet og samhold er hedersbetegnelser. Et moderne stykke arbeiderlitteratur? Så absolutt.
ARNE DANIELSEN
Sporvogn i øyet
Kolofon
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
