Tar den voldelige æreskulturen rotta på oss?

Terje Bjøranger forsetter sin boring i et tema som dessverre er altfor dagsaktuelt. Gjengkriminalitet, volds- og æreskultur. Crime as a service. Hvordan står det til i kongeriket?

«Taperen» er den sjuende thrilleren med Charlie Robertson i hovedrollen, og er en direkte oppfølger til fjorårets «Den ingen ser». Det handler om utenforskap og æreskultur, vold i nære relasjoner, det vil si familien – og ganske langt utafor familien, for å si det forsiktig.

Kvinnemishandling, men like mye om guttemishandling. Sønner som blir slått læres opp til å gå i farens fotspor. Nederst i hierarkiet står jentene, men gutta er like mye ofre i den meningsløse voldsbølgen som synes å være nedarva i generasjon etter generasjon.

De kriminelt belasta familieklanene bekjemper hverandre over landegrensene. Et kjærestepar på flukt i Chile dreper to utsendte leiemordere. Istedenfor straff, tilbys de rollen som infiltratører for politiet. Ikke det «offentlige» politiet, men en løst sammensatt «arbeidsgruppe».

På hvert sitt vis, opererer alle aktørene undercover. Midt i spaninga finner vi selvfølgelig Charlie Robertsen, og nå befinner vi oss hovedsakelig i Norge og Sverige.

Uten å opptre over altfor mange sider, er Jaro romanens egentlige hovedperson. En skarping, flink på skolen, flink med data. For å beskytte søstera og mora si, lemlester han sin far. Søstera skal tvangsgiftes; Jaro får brudgommen likvidert. Som 23-åring ender han opp som leder av familieklan med røtter i Syria og Irak.

Voldskulturen er streng og dagligdags. Mishandling med belte, ledninger og kosteskaft. Hvitvasking, falske fakturaer. Pitbuller på steroider i kamp med mannfolk. Politi som framprovoserer drap. Korrupte lokalpolitikere som lures i honningfella.

Jo da, «Taperen» er handlingsmetta så det holder - uten å vasse i unødvendig mange blodige detaljer. Og framfor alt; Bjøranger griper rett inn i den dagsaktuelle debatten. Crime as a service – bestillingsmord, utført av tenåringer.

Gjengene som nå beviselig opererer på norsk jord – hvor mange infiltratører har de i barnevernet, i politiet, i finans- og advokatmiljøet? Kan de i praksis komme til å overta styringa av hele lokalsamfunn?

Du finner de samme problemene behandla i krimformat i Abid Raja og Torkil Damhaugs «Kismat. Kanskje vi snart kunne få en roman fra et innvandrermiljø der integreringa funker?

Jeg syns det tar litt lang tid før handlinga skyter fart, og de avsluttende action-scenene er rett og slett ikke spennende nok. Og konklusjonen er kanskje i overkant happy endings-forhåpningsfull?

For dette er et langt lerret å bleke. Vold avler vold. Hvordan skal vi få slutt på at foreldre slår barna sine? Mangfoldsrådigver og forfatter av boka «Integreringen – som ikke gikk seg til», Almir Martin, fremmer et radikalt synspunkt:

«Vi må ha respekt for familiens rolle samtidig som vi må si tydelig at vold, uansett begrunnelse, ikke hører hjemme noe sted. Dette forutsetter at fedre tar et større ansvar for å forebygge at sønnene deres havner i kriminalitet. Å være til stede må prioriteres framfor kvelds- og nattskift som sjåfør, sykepleier, helsefagarbeider, servitør, reinholder eller lagerarbeider.» (Klassekampen, 13.10.25)

Terje Bjøranger og Charlie Robertsen har mer enn nok å ta fatt i.
TERJE BJØRANGER
Taperen
Cappelen Damm