
Mye her er fullstendig «over the top», men agent Cortzen er bare så vidt i gang. Er det verdt å følge ham videre?
Det begynner å bli et kjent opplegg for agentromaner. Vi skal inn i et miljø der politikk møter etterretning møter storkapitalen møter journalistikken. Du kjenner det igjen for eksempel fra bøkene til Aslak Nore.
Utgangspunktet er forsvarets etterretning i Danmark, FE. Der har noen funnet ut at tjenesten har behov for en avdeling som kan operere i det fri, uten ubehagelig innblanding fra folk som vil følge protokollen. 7. Sektor opererer således med helt egne protokoller: «Den nye koblingen mellom internasjonale forretningsfolk og aggressive etterretningstjenester visker ut skillet».
Tom Cortzen er egentlig ferdig i etterretningstjenesten. Men så dør den høyt dekorerte faren, hvilket fører sønnen tilbake til hjemlandet i forbindelse med begravelsen. Men var han sønn i et ekteskap der faren var gått i en klassisk honningfelle?
Tom har fortid som kriger i Afghanistan, der han virkelig kommer seg ut av usedvanlig kompliserte posisjoner. I det nye livet som agent i Sektor 7 blir han sendt til Dubai. Returen til Europa er James Bond verdig – og litt til. Eller ganske mye mer, faktisk.
Har noen styrtrike KI-eksperter greid å fikse valget i Ukraina? Forbereder de samme øvelse i USA? Ligger hemmeligheten i et lommeur, som egentlig er en state of the art SSD-disk som er stabilisert på seks terabyte?
Bør alle stemmer telle likt? Hvor fornuftig er demokratiet? Det handler om Singulariteten – stadiet da teknologien overgår mennesket på alle nivå. Greier sjefsskurken og multimilliardæren Ludger Livonius å lure EU til å gi ham lisens til et privat romsenter?
Hvis dette lyder noe far fetched, så er det meninga. Likevel er denne fortellinga fascinerende nok til at jeg ser fram til de to varslede oppfølgerne. Ludger Livonius blir forresten drept på siste side – eller blir han det? Neppe, til det er han en for viktig brikke i Bukkehaves oppdiktede univers.
TOBIAS BUKKEHAVE
Kongetro
Kagge