Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Americana 2011

Gavetips: Her er toppen av americana-året 2011.

Denne artikkelen bygger på lista Tom Skjeklesæther har satt opp i sin faste spalte ”Prærievogna” i Klassekampen. I dette spørsmålet har jeg full tillit til mannen; det han ikke hører innen sjangeren i løpet av året, er neppe verdt å låne øre til. Men nedenstående betraktninger skal altså helt og holdent tilskrives undertegnedes vurderingsevne.

Jeg velger å ta det i Skjeklesæthers rekkefølge, som er rangert etter hans kvalitetskriterier. Min personlige rangering kommer du til om ikke alt for lenge.

1. JONATHAN WILSON: Gentle Spirit
Tittelkuttet ligger som åpner, og åpner som rein pianojazz! Den feelinga forsvinner raskt, men er dette americana? I mine ører er dette heller sofistikert pop. Masse sløye akkorder, og en flow som ofte sender tankene til Pink Floyd. I tillegg forsyner denne ypperlige komponisten, gitaristen og vokalisten seg godt av hva den moderne elektronikken har å by på. Aller best liker jeg den psykedelia-orienterte ”Woe Is Me”, der han stjeler Bob Dylan & Daniel Lanois’ gitarriff fra ”Love Sick”. ”Waters Down” kunne like gjerne vært spilt inn av Simon & Garfunkel mot slutten av 60-tallet. Å stjele er en kunst i popmusikken – og i den nedstrippa ”Magic Everywhere” flørter han vilt med riffet fra selveste ”Whole Lotta Love”. Elegant gjort – i en gjennomført elegant setting.

2. DEADMAN: Take Up Your Mat and Walk
Fronta av vokalist og låtskriver Steven Collins, leverer Texas-sekstetten i all hovedsak laid back music. Mye av stoffet slekter på The Band (”Oh Delialah” er The Band vil nok de fleste påstå), men han skriver også låter så yndige at de kunne gått rett inn i katalogen til Chris Isaac – eller Steinar Albrigtsen, for den saks skyld. Og om Bruce Springsteen var oppført som komponist til ”Ain’t No Music”? Vel, vi hadde kjøpt det glatt. Klart i americana-sjangeren, men samtidig veldig langt unna country. ”We All Need Love”, selvfølgelig Lennon-inspirert, sklei ganske raskt inn på min spilleliste via mobil.

3. AMOS LEE: Mission Bell
Et stort land, men USA er ikke større enn at når en up and coming-artist som Amos Lee (31) inviterer til duett – ja, så henter han inn Lucinda Williams og Willie Nelson. Som vokalist – tidvis også stilmessig – er han i nær slekt med Gavin Degraw og Bob Seger, men dette er i stor grad et gospelalbum. Noe forteller meg også at dette ikke er på fleip; her lukter et oppriktig, religiøst engasjement lang vei. Et strøkent album – men litt i strøkneste laget for meg, om du forstår.

4. WHITE DENIM: D
Mener du noen gang å ha hørt ei plate du syns er ”rar”? Da har du antageligvis til gode å høre White Denim! For dette er mystisk! Det handler om en kvartett fra Texas, som spiller musikk som ikke har noen verdens ting med Texas å gjøre. De feier av gårde gjennom et album du aldri tidligere har hørt maken til. Og det er dritbra! Du husker kanskje et progrock-band fra forrige århundre som kalte seg Gentle Giant? Legg til ”rotete” gitarsoli a la Grateful Dead og fløytespill inspirert av Ian Anderson i Jethro Tull, så har du White Denim servert på fat. Jeg ville aldri funnet på å plassere dem i americana-sjangeren, men én sak veit jeg: White Denim lagde et av 2011’s definitivt beste album, uansett sjanger. Rock for evigheten.

5. DIVERSE ARTISTER: The Lost Notebooks of Hank Williams
Bob Dylan har vært sentral i dette prosjektet, som i all sin enkelhet går ut på å sette musikk til tekster Hank Williams (1923-1953) aldri fikk gjort noe med, reint musikalsk. Dylan sjøl bidrar med en låt som snytt ut av Sputnik-katalogen. Alt er på plass i denne samlinga. Steelgitarer og feler, et trommesett henta fra innsamling i kjøkkenets redskaper – og ikke minst tekster som er hjerte og smerte så langt øyet kan se. ”Night after night I’ve cried over you. How many times have you broken my heart?” … ”You know, that I know, that you ain’t no good.” Tre akkorder er mer enn nok. Norah Jones, Sheryl Crow, Jack White, Vince Gill, Jakob Dylan, Lucinda Williams, Merle Haggard m.fl. Det mest moderne man kommer her, er noe som ligner Dr. Hook. Hjerteskjærende vakkert.

6. GREGG ALLMAN: Low Country Blues
Her kommer i hvert fall ei skive som med god margin befinner seg innafor americana-begrepet. Vokalisten i The Allman Brothers er askjeeier både i Americana Music Asssociation og Rock ’n’ Roll Hall of Fame. Albumet lever opp til sin tittel; dette er seig blues, nydelig produsert av T-Bone Burnett. Mye av det låter sånn som når Daniel Lanois produserer bandet til Bob Dylan. Streit rockeband pluss piano og orgel, som regel med en forvrengt gitar langt framme i lydbildet. Når han syns det passer, legger han diskret på trompet og saksofon – og når T-Bone syns det passer, da passer det. Går du rundt og uroer deg for et eller annet? Og liker blues? Da er dette plata du trenger.

7. RY COODER: Pull Up Some Dust and Sit Down
Ry Cooder – mannen bak Buena Vista Social Club - fortsetter sitt dypdykk i amerikansk folkemusikk, men denne gang med nyskrevet materiale. Trekkspill, tuba, banjo, skjeer som trommesett. Store doser texmex. Like skranglete som Tom Waits. Uten å ha hørt alt som er utgitt, tør jeg påstå at dette må være et av de mest eksplisitt politiske verkene som så dagens lys i det herrens år 2011. Anti-krig. Anti-kapitalisme. Cooder er på parti med ”the 99 %”. Om han evner å gripe inn i det dagsaktuelle? You bet. Til øredøvende fanfarer, under tittelen ”El Corrido de Jesse James”, lar han den legendariske bankraneren vende tilbake for å endevende Wall Street. Her fins også en drøss mer ”vanlige” låter, i stil med John Hiatt. Alt, absolutt alt, av skyhøy kvalitet. Og du kan jo tippe på hvem han ligner på i ”John Lee Hooker for President”? Det er alt for lite blues i Det hvite hus!

9. TEDESCHI TRUCKS BAND: Revelator
Et 11 mann sterkt orkester, under ledelse av den kvinnelige vokalisten Susan Tedeschi og hennes ektemann Derek Trucks (som også spiller i The Allman Brothers). Bak spakene i studio satt Jim Scott (Dixie Chicks, Red Hot Cili Peppers, Johnny Cash), og han utfører sitt oppdrag bare sååå behagelig. Musikken er en salig blanding av gospel, blues og rock.

Så hvor ble det av nummer åtte og ti? Der befinner henholdsvis Dave Alvin (”Eleven Eleven”) og briten (!) Bobby Long (”A Winter Tale”) seg. Ingen av dem er tilgjengelig via musikktjenesten jeg har lært meg å elske – Wimp. Men heller ikke de er altså mer enn 80 prosent pålitelige.

Om jeg skulle foretatt rangering mellom disse flotte platene, ville resultatet blitt slik:

2. Gregg Allman
3. Ry Cooder
4. White Denim
5. Hank Williams-tolkerne
6. Deadman
7. Tedeschi Trucks Band
8. Jonathan Wilson
9. Amos Lee

Og helt i toppen av treet? Der plasserer jeg Lucinda Williams!

---

|