Jo Nesbøs krim om et slitent USA

«Minnesota» er handlingsmetta og spennende som fy. Men dypest sett er dette noe langt mer, og noe ganske annet, enn en krimroman.

Mens Harry Hole tar seg en liten pause, spyr Jo Nesbø ut romaner. Og han er en mester i å finne nye settinger. «Kongen»-bøkene var særdeles vellykka, både i bind 1 og bind 2.

I «Minnesota» befinner vi oss veldig langt unna Schrøder café i Oslo, og like langt unna Os, et sted in the middle of nowhere på Østlandet.

Vi skal til Minneapolis, en by med en halv million innbyggere. Året er 2016 (for det meste), året da Trump første gang ble valgt til president. Livet i Minneapolis er som livet i de aller fleste andre nord-amerikanske byer.

Den rikeste 1-prosenten forsyner seg grovt, mens middelklassen er i ferd med å synke ned i en tilstand av «working poor». Aller nederst finner vi dem som blir utstøtt av arbeidsmarkedet - mest betinga av klassetilhørighet, men ofte kombinert med etnisitet. Blant dopselgerne finner du et flertall svarte og latinoer.

I dette miljøet finner Jo Nesbø sin hovedperson, Bob Oz. Han er kanskje en forsoffen, alkoholisert og suspendert kriminalbetjent? Right you are. Sånn har det alltid vært i den såkalt hardkokte krimlitteraturen – fra Dashiell Hammet til Peter James og Jo Nesbø.

«Men da hun forlot meg, oppdaget jeg at hun hadde ødelagt virkningen av motgiftene mine mot ensomhet. Kvinner, tilfeldige knull, alkohol, jobb.»

Dette er noe ganske annet enn Karin Fossum og John le Carré, forfattere som gjerne «tas opp» i kategorien «skjønnlitteratur». I mine øyne er Jo Nesbø skjønnlitterær forfatter god som noen.

I begynnelsen er det litt vanskelig å skille den USA-farende forfatteren fra hovedfiguren Bob Oz. «Jeg lar leseren følge morderens tanker slik jeg tror de må ha vært. Men nå skriver jeg true crime, ikke detektivromaner». Men persongalleriet faller fort på plass. I sentrum av fortellinga, Bob Oz. Rundt ham - en ex-samboer; en yndig kvinnelig bartender; et udugelig politikorps infiltrert av korrupte tjenestemenn.

Som vanlig hos Nesbø, finner han stadig musikalske referanser. Prince, Bob Dylan, Chrissie Hynde, Emmylou Harris, Little Feat. Ted Nugent får sin perifere plass som tilhenger av NRA – National Rifle Association of America.

Og nå er vi ved poenget. Mer enn en streit krimroman, er «Minnesota» en tankevekkende fortelling om et USA i forfall. Hvordan kunne mangemilliardæren Donald J. Trump lykkes i å framstå som arbeiderklassens talsmann?

Jeg røper ikke mer av handlinga, annet enn at mye kommer til å dreie seg om taksidermi – utstopping av døde dyr. Den som behersker kunsten, greier kanskje også å lage ei maske av menneskelig hud?

Du behøver ikke være redd for mye kuler og krutt og gørr og blod i denne romanen. Men Jo Nesbø viser at han fortsatt behersker sjangeren:

«Mannen som satt bundet til stolen, hadde ingen merker på den nakne kroppen. Det vil si, ansiktet hans var jo skåret vekk. Og det samme var huden på hendene. Øynene lyste hvitt i det røde, frosne kjøttet der ansiktshuden hadde vært. Det så ut som han hadde trukket på seg et par rosa oppvaskhansker som sluttet halvveis opp på håndleddene, mens det i virkeligheten var huden som var flådd av ham.»

En snikskytter, trippelmord, en helvetes masse spenning. Men først og fremst – i hvilken retning går USA? Det andre grunnlovstillegget, det som gir nærmest enhver amerikaner rett til å bære våpen. Det finner sted en masseskyting, hver dag in the land of freedom.

Jo Nesbø slutter ikke å forundre og å imponere. En papirblink kommer til å spille en rolle mot slutten av denne historien. Med «Minnesota» har Jo Nesbø skutt enda en innertier.