Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Frode Alnæs - helt uten sjarm

Han fortjener langt bedre enn dette. ”Frode Alnæs – mannen som er en gitar” er på alle måter blitt en mislykka gig. Mye dårligere enn Dance With A Stranger på en elendig kveld.

Frode Alnæs er en spennende fyr, ikke minst fordi han er så allsidig. Mannen kan alt, bare han får seks strenger å boltre seg i. Jazz, rock, pop – alt. Men det blir litt kjedelig å bli minna på dette gjennom nesten 200 sider i bokform.

Stig Nilsson finner aldri formen, og spesielt er hans villedende bruk av historisk presens irriterende. Som leser kommer du stadig i stuss om hvorvidt han snakker om ”nå” eller ”den gang da”. Store deler av boka består i tillegg av sitater – henta fra anmeldelser, rett og slett. På sitt groveste dekker slikt stoff to sammenhengende boksider. Ikke bra. Kan du tenke deg kjedeligere lesning enn repetisjon av hva en tilfeldig anmelder i Altaposten en gang i tida måtte ha ment om en Stranger-konsert?

Forfatteren refererer videre stadig til seg sjøl som bidragsyter i forskjellige Alnæs-prosjekt, hvilket selvfølgelig ikke gir boka troverdighet. Legg til at Nilsson får seg til å skrive noe sånt som dette, om den lokale musikalsuksessen ”Klæppfesk” i 1987: ”Musikalen blir meget godt mottatt, ikke minst fordi nivået er høyt.” Unnskyld?

Og hva skjer, når forfatteren i løpet av 14 korte linjer presenterer disse to sitatene, i intervjuform:
”Jeg tåler ikke at folk kommer rusa eller halvfulle på scenen.”
”Egentlig var vi vel ikke edrue på en enste jobb i noen perioder.”

Hallo?! Er det noen hjemme her?

Her er det kort sagt mange som ikke har gjort jobben sin.

Jeg takker for opplysninga om at Dance With A Stranger i 1989 – akkurat idet Muren falt - skreiv kontrakt med det sovjetiske plateselskapet Melodija. Utover dette, anbefaler jeg helt andre kanaler for å bli kjent med Frode Alnæs.

Gitaristen og låtskriveren i Dance With A Stranger er en spilloppmaker av høyst usedvanlige dimensjoner! Både på og utafor scenen! Bare en gang i løpet av denne boka kommer dette fram, og da – illustrerende nok – i form av et sitat fra Dagbladet. Journalisten vil vite hvilket yrke Alnæs ville valgt, om han ikke ble musiker?

”Skogvokter. I Kristiansund ville det blitt en enkel jobb med mye tid til overs.”

Sånn, er Frode Alnæs. Fargerik fra topp til isse, om jeg kan si det sånn. Boka som handler om mannen, er bare grå, grå og atter grå.

STIG NILSSON
Frode Alnæs – mannen som er en gitar
Schibsted forlag

---

|