Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

I krigen for Drillo

Det fotballinteresserte miljøet i Norge skal være veldig glad for at Ole Paus aldri ble fotballreporter. Når han forsøker seg i den bransjen, er han pinlig dårlig. På sitt beste er han glitrende i sitt forsvar av Drillo. For det er det denne boka er: Drillos forsvar.

Idet Åge Hareides tid som norsk landslagssjef ebber ut, får Ole Paus den fikse idé at han skal følge ”Nye Drillos” på en mulig ferd til Sør-Afrika. Mulighetene for å komme til Cape Town var minimale, og vi veit alle hvordan det endte. Drillo føyk oppover FIFA-rankinga som en rakett, uten at det ble noen månelanding. For mye drivstoff var brent av i startfasen, til ingen nytte.

Ole Paus er en underfundighetenes forfatter, en mann som for eksempel kan komme til å formulere seg slik: ”En fotballkamp inntreffer ikke så ofte, og varer bare i nitti minutter.” Vittig sagt, selv om en fotballkamp for mange av oss inntreffer minst en gang om dagen – og svært ofte varer i mer enn nitti minutter.

Men det er når han skriver på denne måten at Paus er på sitt beste, og framfor alt på sitt mest elegante. Når han slentrer av gårde, det være seg i Rotterdam eller Skopje – det er da det føles godt å være i hans selskap. For dette skal du vite: Ole Paus er virkelig en turist i fotballmiljøet. Han ser det hele utafra, og er på ingen måte inside – verken blant spillere eller supportere.

Han jobber som regel med et vinglass i hånda, og jeg syns ikke det er spesielt stilig at han underveis rett og slett ikke gidder å gå på en pressekonferanse i bokas anledning, eller for den saks skyld at han ser ”sin” siste kamp på TV fra et hotell i Stavanger. Slikt virker ikke lidenskapelig, for å si det forsiktig.

Men han har et lidenskapelig forhold til Drillo. Omsorgen for den aldrende fotballtreneren er nærmest rørende. Drillos nederlag i sin andre sesong for Vålerenga, samt fadesen i Wimbledon, forbigås i stillhet, mens fotballprofessorens triumfer får spalteplass så det holder. Og i konklusjon er jeg enig med Ole Paus:

Nå er det på tide at fotballforbundet kommer på banen, og sier det som skal sies – nemlig at Drillo er mannen for å lede Norge fram mot EM 2012. Skal man til et sluttspill, må man vinne hjemme – og hvem vinner på Ullevaal, om ikke Drillo?

Om jeg kan belegge at Paus er turist i fotballen? Her er et eksempel, idet han beskriver avslutninga av treningskampen mellom Norge og Finland på Ullevaal høsten 2009: ”Ett sekund senere blåste dommeren i fløyten, og Norge hadde vunnet 3-2 etter de mest dramatiske tilleggsminuttene som noen gang har vært spilt på Ullevaal stadion.”

Unnskyld, min herre - men var De til stede da Morten Berre var aleine med Stabæks keeper, godt på overtid i Vålerengas siste seriekamp, på Ullevaal stadion, det herrens år 2004?

Boka etterlater kort og greit inntrykk av at forfatteren ikke har peiling på fotball. Men det er egentlig greit nok. Dette er ikke ei sånn fotballbok. ”Mine dager i skyggen av Drillo” følger i beste fall landslaget fra sidelinja, noen ganger altså lenger borte enn som så. Men han skriver feiende flott, Paus – så lenge han holder seg borte fra det fotballfaglige – og reine skolestilsetninger som dette burde ikke slippe gjennom: ”Før treningen var det pressekonferanse.”

Ole Paus er god på konspirasjoner, og hans spekulasjoner omkring Karen Espelunds plutselige fall i Norges Fotballforbund synes fornuftige. Det er mer enn man kan si om hans tanker rundt Dagbladets fotballkommentator. Greit nok at Paus ikke er kompis med Morten Pedersen, men denne typen kontroverser har ingen ting i ei skjønnlitterær bok å gjøre.

Men ellers? Lesverdig, for all del.

OLE PAUS
Mine dager i skyggen av Drillo
Kagge

---

|