Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Når tilværelsen blir uutholdelig

17 år etter at Bjørn Hansen, som 50-åring, sto på Kongsberg jernbanestasjon og venta på sønnen sin, vender han tilbake. Til sønnen, Peter Korpi Hansen, som nå, sammen med sin kone Thea Nielsen og deres felles barn Wiggo (11), er bosatt i Bø i Telemark. Med det er også han tilbake, Dag Solstad, underfundighetens yppersteprest.

Det er lenge siden Dag Solstad skreiv sosialrealistiske romaner, i betydning at hans skrivekunst skulle utløse en form for aktiv handling hos leseren. Det er ikke ensbetydende med at han ikke skriver realistisk. Fiktivt, ja vel. Men det som foregår oppe i hodet på Bjørn Hansen – for det er der handlinga foregår – er ikke sprøere enn at det ganske sikkert fins mangt et hode som tenker likeens.

Når det er sagt, skal det legges til at det nok er svært så som begår Hansen-stuntet, som går ut på at han, for 17 år siden, får det for seg at han, den statsansatte regnskapsføreren, etter et forretningsseminar i Litauens hovedstad Vilnius, frivillig lar seg hensette i rullestol. ”Jeg er lam.” Hvilket han altså ikke var, et faktum hans hjemmepleierske oppdager, en oppdagelse som fører Bjørn Hansen i fengsel i fire år, dømt for forsikrings- og trygdesvindel. Han, Bjørn Hansen, den betrodde, statsansatte regnskapsføreren.

(Hvis du nå, kjære leser, syns jeg surrer fælt med historisk presens, så er det ganske så bevisst, helt og holdent i Solstads ånd.)

Forbrytelsen skjedde i ”Ellevte roman, bok 18”, og det er den som fortsatt, 17 år seinere, dominerer Bjørn Hansens liv, i den grad at verken han sjøl eller noen andre kan snakke om den. Den Store Forbrytelsen, den alle kjenner til, er altoverskyggende, men likevel ikketema. Det er dette som gjør at Bjørn Hansen aldri noensinne igjen vil kunne leve et normalt liv, et faktum som ikke står i veien for at Hansen tenker rasjonelt. Alt hva Bjørn Hansen gjør og tenker er – ja nettopp, gjennomtenkt.

Selv dette at han, tilsynelatende som følge av en impulshandling, velger å forlate sønnens hjem i Bø – til og med denne handlinga er gjennomtenkt. Han holder det bare ikke ut. Han, som etter nesten tjue år har tatt motet til seg, kontakta sin sønn, og sågar vært freidig nok til å invitere seg sjøl på besøk til sønnens hjem i Bø i Telemark, kjøpt ny koffert og kledd seg i blådress og frakk. Idet han endelig står på terskelen til å få hilse på sin sønnesønn, Wiggo (11), som han hadde til hensikt å forære en splitter ny tusenlapp, så svikter det. Motet. Tilværelsen var blitt uutholdelig.

Han har lagt seg til en gammelmodig skrivestil; jeg mistenker Lars Lillo-Stenberg for å kunne Solstad utenat. Men så gammel at han skriver uhygggelig med 3 g’er, er han nok ikke – og et par sånne småting kan forlaget med fordel koste på seg å rette opp i nye opplag. For denne suverene romanen vil ha evig liv.

Dag Solstad
"17. roman"
Oktober

---

|