Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Likplyndring

Hva er det som gir Vladimir Nabokovs sønn rett til å gi ut et manuskript hans far, opphavsmannen, umiddelbart før sin død, mente burde destrueres? Hva er det som gir Gudmund Vinland rett til å offentliggjøre strengt private brev han ble tilsendt av Jens Bjørneboe?

Den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov (1899-1977) ble verdensberømt for ”Lolita”, en roman som omhandler et seksuelt forhold som i dag ville blitt ramma av straffeloven (kanskje også den gang). Nabokovs til nå ukjente roman, 138 sider under tittelen ”The Original of Laura”, er nå klar for utgivelse. Fordi sønnen hans har bestemt det.

Kan det være mulig å forestille seg at ”sex” er et nøkkelord her? Jeg har framsatt insinuasjoner på spinklere grunnlag enn dette i mitt liv, for det må være lov å anta at interessen for ”Laura” vil ligge nettopp der. ”Skreiv han enda mer om forbudte følelser?”

Selvfølgelig vil det lønne seg, reint økonomisk, å gi ut denne boka. Men hvilken rett har samtida til å overprøve eksplisitte ønsker fra kunstnere som har forlatt vår tid?

Jeg stiller det samme spørsmålet ved Gudmund Vinlands forsøk på å utgi brevene han mottok fra Jens Bjørneboe (1920-1976). Bjørneboes døtre, som forvalter sin fars litterære arv, har klokelig nok sagt nei. For hva skal offentligheten med Bjørneboes høyst private betroelser til Vinland? Fins det noen rettferdighet i at vi skal tildeles denne typen innsikt? Og har brevenes mottaker noen rett til å overprøve avsenderen? Hvis Bjørneboe ville offentlighet i denne sammenheng – ja, så hadde han vel søkt den?

Vinland påstår at det etter utgivelsen av Tore Rems biografi ”ikke lenger finnes hemmeligheter om Bjørneboe”. Feil. Hva er i så fall vitsen med å gi ut brevene? Jeg kan ikke skjønne annet enn at Gudmund Vinland er ute etter én ting: Å cashe inn på å selge ”spicy” Bjørneboestoff. Det er ikke et spesielt høyverdig ærend.

Det kalles likplyndring.

---

|