Happy X-mas - med Bob Dylan!
Når Bob Dylan, i sitt 69. år, gir ut ei reinhekla juleplate da står vel kanskje ikke verda til påske? Feil. Nå er jula redda i årevis framover.
I haugen av juleplater, har jeg plukka fire av de viktigste/mest solgte. Men det blir liksom ikke mening i å velge den beste. For den saken gir seg sjøl, i og med at Bob Dylan formelig storkoser seg gjennom nye og ikke fullt så nye juleklassikere.
Han har som oftest med seg et jentekor av typen Andrew Sisters (noen ganger et litt større blanda kor), men dette er først og sist Bob Dylan på sitt aller mest raspete. Han får nærmest Tom Waits til å høres ut som om han synger sopran i Sølvguttene.
Men kompet er ikke Sølvguttene. Hva med Walking in a Winter Wonderland i bluegrassformat? Eller Hark the Herald Angels Sing med kirkeklokker, de Andrew-lignende søstrene, fiolin og akustisk gitar? Ville Bob Dylan og Little Drummer Boy være den første kombinasjonen du tenkte på? Han glitrer!
Kanskje heter den aller beste låta rett og slett The Christmas Blues. En slags Bob Dylan synger Så seiler vi på Mjøsa-blues. Piano, et svært beskjedent utstyrt trommesett, munnspill. Ubeskrivelig fint.
Oh Come All Ye Faithful, med Robert Zimmermann I hovedrollen? Akkompagnert av renessansegitar og et ditto blåseinstrument? Før vi lander i Have Yourself a Merry Little Christmas, til tonefølge av twang-gitar og flerstemt jentekor? Must be Santa, i full galopp! Med trekkspill! Før han valser av gårde i Silver Bells. Du tror det ikke før du hører det!
Its christmas time in the city, and soon it will be christmas day Tro meg; med Bob Dylan på øret, blir det første juledag før du veit ordet av det!
Jeg gir meg over, og føler det nærmest litt urettferdig i forhold til de andre vi i denne omgang skal feire jul sammen med. De er nemlig flinke de også, på sitt vis. De blir bare stilt i skyggen. Alle som har gitt ut juleplate, og alle som i framtida vil komme til å gi ut juleplate, blir stilt i skyggen av Bob Dylans eventyrlige plate.
La meg først gå til selve gullparet; man kommer ikke stort nærmere en forhåndsbestemt suksess, enn å la Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø få hver sin mikrofon. Folkekjære artister blir for årets understatement å regne.
Og det funker. Ikke minst fordi de delvis, faktisk, velger å følge Bob Dylans oppskrift. Dette er ikke de store fakters plate, om du forstår. Dette kunne blitt overdådig, på alle vis, men produsent Bjørn Nessjø har gjort det kloke valg å spille inn denne plata med et slags streit band. Med den utmerkede keyboardisten Per Kolstad som anker, gir Nessjø rom for forskjellige typer sammenstillinger, men kompet er altså ikke stor kirke, heller jordnært, med utstrakt bruk av akustiske instrumenter.
Materialet er nytt og gammelt i salig blanding (Nordstoga er en av våre fremste visekomponister), med hovedvekt på den skandinaviske juleskatten (Sissel kan dansk) og ikke på noe vis noen typisk Deilig er jorden-plate. Sissel & Odd er moderne jul, ujålete sådan. Temmelig lavmælt, og gjennomført bra.
Rita Eriksen er årets gave til Frelsesarméen, og hun velger noenlunde samme oppskrift som Sissel & Odd. Et band sentrert rundt kontrabassisten (!) Mathias Eick, strengevirtuosen Geir Sundstøl og trommeslageren Rune Arnesen, borger for kvalitet og sånn er det blitt. Og da skjønner du sikkert at til og med Det lyser i stille grender kan bli litt sånn Emmylou Harris-country.
Hun synger nydelig som alltid, Rita Eriksen, og det er smått utrolig å tenke på at det bare er et par tiår siden det ikke var stuereint å synge på dialekt her i landet.
Frelsesrméens brassband glimrer med sitt fravær. Dette er jul i (den nesten helt) akustiske og stillegående countrystova. Uimotståelig - tvers gjennom outstanding - er I den kalde vinter, med tekst og musikk fra henholdsvis 1872 og 1906, i norsk språkdrakt signert Ingvar Hovland.
Jeg skal ikke påberope meg å ha hørt alle versjoner som er gjort (gudbedre!), men en flottere utgave av Stille natt skal du leite lenge etter. Det, kan jeg garantere. Det samme kan med rette sies om den norske versjonen av Once Upon a Christmas, og tro det eller ei; produsent Erik Hillestad har sågar fått Jeg er så glad hver julekveld til å låte helt OK.
Men så er vi over i det tradisjonelle. Både Elisabeth Andreassen og Rein Alexander er flinke til å synge, men dette er så avgjort ikke mitt julealbum. Jeg understreker at dette har med personlig smak å gjøre; mora mi syns sikkert dette er den fineste av dem alle (hun ville i hvert fall ikke valgt seg Bob Dylan).
Det merkelige er at Bettan jo er den som har de aller beste forutsetninger for å lage en type Emmylou Harris-juleplate. Vel; Dolly Parton, da. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor hun ødsler sitt talent på denne typen A4-tradisjonell musikk. Og Rein Alexander? Han er direkte plagsom, i all sin patosfylte v-i-b-r-a-t-o. Lytt gjerne til denne utgaven av Det lyser i stille grender (ja, den igjen) og du har antageligvis fått mer enn nok. Rein Alexander er i mine ører, vel å merke i stand til å ødelegge en fantastisk låt som Vitae Lux, genistreken Frode Alnæs har prestert, med Det hev ei rose sprunge som opphav.
Og denne duoen må for all del ikke prøve seg på John Lennons Happy X-mas (War is Over) Huff. Igjen; dette handler ikke om at vokalistene ikke kan synge. Det blir bare helt feil.
Om vi holder Bob Dylan utafor som altså er utafor konkurranse går min stemme til Rita Eriksen. Med god margin.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
