Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Overfladisk, men helt OK

Denne boka skal ikke leses med ”ekspert”-øyne. Til det er den alt for overfladisk. Men som et hastig blikk på norsk popmusikks etterkrigshistorie er den mer enn grei nok.

Det starter med Rocke-Pelles første norske rockesingel i 1958, og slutter med Hank von Helvete og Stargate. Det ligger mye historie mellom disse, på hver sin måte, revolusjonerende artistene! Forfatterne farer, om ikke med harelabb, så ikke akkurat dypdykkende over det meste som har skjedd på musikkfronten her hjemme det siste halve hundreåret. Ett feilskjær: Norsk blues og country er direkte stemoderlig behandla.

Og tro for all del ikke at du finner alt her. Du som er ute etter noe sånt, bør holde deg til det imponerende verket Jan Eggum og Bård Ose ga ut for to-tre år siden. Dette er altså ikke å oppfatte som kritikk av denne boka, bare en observasjon; forfatterne har åpenbart ikke vært ute etter å lage noe slags komplett oppslagsverk.

Tittelen er forresten smått forvirrende, for dette er virkelig ikke ei bok spesifikt om rock. Her omtales norske svensktoppartister, visesangere og rockere i skjønn forening. Greit nok, og noen ganger er det faktisk vanskelig å finne en dekkende tittel. Likevel – et lite NB! Ei musikalsk grense har tydeligvis gått ved Sissel Kyrkjebø. Mens popduoen Drama er via et eget kapittel, er Sissel avspist med et par linjer der det fortelles at hun som 18-åring solgte mange plater … Mystisk.

Layoutmessig er boka finfin. Billedmaterialet er både godt og fyldig, og all den stund alt er ordna kronologisk, er det svært enkelt å finne fram for den som leiter etter ett enkelt band eller en enkelt hendelse.

Innholdsmessig har jeg mer å utsette. Teksten er etter min oppfatning prega av alt for mange sitater fra VG og Puls og Beat og Nye Takter fra den gang da. Med unntak av den velkjente, den om at Kjartan Kristiansen faktisk ikke spiller gitar på ”Splitter Pine” – hvor er de morsomme anekdotene? Den om Morten Jørgensen, for eksempel – da han på stiftelsesmøtet til Oslo Rockeklubb tok sitt grunnleggende oppgjør med organisatorene; alt som har med organisering å gjøre strider de facto mot selve rockens idé!

Sånne historier hadde passa inn i denne bokas rammeverk, og hvor er bakmennene? Hvor er Pål Bodin og Øyvind Myhrvold, som jo i realiteten styrte Rocke-Norge i en fire-fem års periode - først som sjefer på Sardine’s, deretter som nøkkelfigurer under oppstarten av Sentrum Scene? Hvor er Roar Gulbrandsen på Rockefeller? Rune Lem i Gunnar Eide/Live Nation? Manager Barry Matheson? Dette er de virkelige proffene i bransjen, og jeg tror forfattertrioen ville ha tjent på å avlegge dem en visitt.

Det samme er tilfelle med bakmennene i plateindustrien. Hvor er Terje Engen, mannen som ga både deLillos og Jokke til folket?

Boka er så godt som fri for analyser, og da virker det svært upassende med meningsytringer av denne typen: ”Finn Kalvik har mistet seg sjæl minst like ofte som han har funnet seg sjæl.” Påstanden kan være korrekt nok, i det minste fra en subjektiv synsvinkel - men man må nesten bestemme seg for om man skal opptre som kommentator eller observatør.

Sa jeg at illustrasjonene var fine? Korrekt, men det samme kan så absolutt ikke sies om billedtekstene. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å finne fram til alle som var innom Junipher Greene, men det må kunne gå an å finne fram til hvem som er hjertelig til stede på det bildet som trykkes. Dette er et gjennomgående, irriterende trekk; leseren får således heller aldri vite hvem som var medlem i Stage Dolls – og de var tross alt aldri mer enn tre!

Men vil du ha ei bok der du kan ”titte på bildene” og hygge deg i sofakroken? Da er denne grei nok.

Per Kristian Olsen/Asbjørn Bakke/Sigrid Hvidsten
Norsk Rocks Historie
Fra Rocke-Pelle til Han von Helvete
Cappelen/Damm

---

|