Teppefall i Treholtsaken? Neppe
Tydelig inspirert av Arne Haugestads Kappefall (2004), gjør statsadvokat Stein Vale et tappert forsøk på å sette litterær strek for Treholtsaken. Lite tyder på at han vil lykkes. Teppefall i Treholtsaken er nemlig i likhet med de andre bøkene i denne etter hvert rikholdige litteraturen et klart og entydig partsinnlegg.
Et illustrerende eksempel: Det første Vale skriver om er 66 dokumenter, som blant annet inneholdt opplysninger om hemmelige NATO-møter og norske strategier for forhandlinger med Sovjetunionen. Han omtaler dokumenter som ble funnet i Treholts håndbagasje under arrestasjonen i 1984.
Alle som har lest to linjer om Treholtsaken, veit at disse dokumentene aldri ble del av tiltalebeslutninga. De var altså så lite hemmelige, at ikke ett eneste av dem ble anført da Treholt skulle dømmes til 20 års fengsel. Hvorfor fortsetter så påtalemakta å rippe opp i dem? Det er vanskelig å se annen grunn, enn at de for øvrig har svært lite å vise til. Disse dokumentene har rett og slett ingen plass i Treholtdommen. De hører hjemme i Riksadvokatens stigmatiserende pressemelding av 20. januar 1984, og bare der.
Statsadvokat Vale kan Treholtsaken ut og inn. Det skulle da også bare mangle, tidligere nestsjef i Politiets sikkerhetstjeneste som han er. Det er altså ikke først og fremst på fakta han avslører sitt ærend som ved- og vannbærer for sakens aktorer, selv om hans utlegning av enkelte viderverdigheter rundt pengebevist nok ikke kan sies å være belagt med objektive, ubestridelige fakta.
Vales bok kan være nyttig å ha i hylla for den som vil kjenne Treholtsakens kronologi, men hovedpoenget er at han drar den samme leksa igjen. Den lyder sånn: Som elev ved Forsvarets Høyskole hadde Arne Treholt tilang til strengt hemmelig materiale. Altså har han overlevert det til russerne. Ikke minst fordi han hadde en pen sum dollarsedler i reiseveska si: Treholt var spion, altså mottok han penger. Treholt hadde penger, altså var han spion.
Jeg håper ikke noen som forsøker å framføre en sånn argumentasjon står til eksamen i logikk grunnfag.
Vale mener alt gikk rett for seg under rettsprosessen. Han finner det ikke det spor mystisk at lagrettens formann hadde vært vararepresentant for Høyre på Stortinget; utvalget av de sakkyndige var uklanderlig etc. etc. Det kan nesten se ut som om Vale er sirkelargumentasjonens far, og det hele skjærer over i det rett ut sagt latterlige når han skal begrunne hvorfor det var korrekt at NRK midt på 00-tallet ble nekta innsyn i lydbåndopptakene som ble gjort i rettssalen.
Bær over med meg for at jeg serverer et sitat som i lengde vel overskrider hva man bør gjøre i en anmeldelse, men den er så illustrerende at jeg ikke kan motstå fristelsen. For de som ikke er lommekjent i saken; hovedpersonene i følgende avsnitt, Tor-Aksel Bush og Lasse Qvigstad, er altså identisk med Treholtsakens aktorat. OK:
Nektelsen av å gi NRK tilgang til lydopptakene kunne påklages til overordnet påtalemyndighet, som var Oslo statsadvokatembeter. NRK mente imidlertid at embetslederen ved Oslo statsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, var inhabil til å avgjøre spørsmålet fordi han hadde vært aktor i Treholt-saken. Også Qvigstads overordnede, riksadvokat Tor-Aksel Bush, som skulle avgjøre Qvigstads habilitet, var ifølge NRKs advokat inhabil siden også han hadde væt aktor i Treholt-saken. Justisdepartementet konkluderte med at Busch ikke var inhabil, og ved kgl. resolusjon 7. desember 2007 ble det bestemt at Busch kunne avgjøre om Qvigstad var habil. Ikke overraskende besluttet Busch at Qvigstad var habil til å behandle NRKs klage. I slutten av januar 2008 opprettholdt Qvigstad PSTs avslag og tiltrådte PSTs begrunnelse.
Herrejemini Dette er jo en passasje som gir uttrykket bukken som passer havresekken et helt revolusjonært, nytt innhold. Tenk at den nåværende riksadvokaten, herr Busch, mener at hans medaktor, nåværende statsadvokat herr Qvigstad, 20 år seinere skulle være habil i spørsmålet om NRKs innsynsrett! Og tenk at den øverste ledelsen i det norske justisvesenet mener at sånn skal dette systemet faktisk fungere!
På bokas siste side finner Vale imidlertid gull. Han skriver (og dette skal ikke bli så langt): Når skadepotensialet ved en straffbar handling er stort, er det om å gjøre å forebygge de uønskede handlingene. Det viktigste er derfor å forhindre at noen lar seg verve av fremmede etterretningstjenester.
Bingo! Hvis Vale på denne bakgrunn finner det naturlig at Arne Treholt av sine overordnede ble direkte oppfordra til å søke opptak på Forsvarets Høyskole der han altså skal ha fått kjennskap til alt materialet dommen bygger på ja, da må han finne fram en tryllestav. I et fjernsynsintervju Jørn Holme gjorde i anledning hans overgang fra PST-sjef til Riksantikvar, ga han faktisk uttrykk for en viss sjølkritikk i nettopp dette spørsmålet - idet han mente at han og etaten i dag nok hadde taklet akkurat dette på annet vis.
Dette er selve cluet i Treholtsaken: Idet noen oppdaga at Treholt hadde litt tette forbindelser til sovjetiske diplomater på 70-tallet, burde disse noen ha sagt til mannen at hør nå her: Burde ikke du ta en liten pause? Er du sikker på at dette er lurt?
Da hadde det ikke blitt noen Treholtsak, til POTs og statsminister Kåre Willochs ergrelse. Dette var nemlig før noen hadde funnet ut dette: Det viktigste er derfor å forhindre at noen lar seg verve av fremmede etterretningstjenester.
Dyrbar lærdom, om vi skal tro daværende forsvarssjef, som jo mente at Treholt i løpet av kurset på Forsvarets Høyskole hadde gjort ubotelig skade i størrelsesorden flere forsvarsbudsjett. Eller var det kanskje ikke sånn, likevel?
Stein Vale
Teppefall i Treholtsaken
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.