En student-ml'ers bekjennelser
Dette er boka for deg som a) liker å gjenoppleve det livlige, radikale studentlivet fra slutten av 60-tallet/det tidlige 70-tallet (eventuelt ønsker å lese deg opp på hvordan det arta seg), og b) er klar for laaaaang skildring av tidsånden.
Per Velde omtaler seg sjøl som Stein Hamre, uvisst av hvilken grunn. For dette er helt opplagt Per Veldes egen historie.
Hamre var en radikaler som gikk veien fra SF til SUF(m-l), nøyaktig på det tidspunktet så mange andre foretok nøyaktig samme reise. Således har boka et historisk spenn fra 1968 til 1972, og det hele avsluttes naturlig nok med det historiske Nei til EEC, 25. september 1972.
Stein Hamre er en festglad ung kar, og en ungkar som tidvis veit å ta for seg av livets goder ikke minst på mer eller mindre ferieprega reiser til det sørlige Europa, aller helst Frankrike.
Det er to måter å lese denne boka på, som på forsida omtales som en halvdokumentarisk roman. Som roman betrakta er den ubrukelig. Her fins noen ansatser gjennom skildringene fra livet før HIV/Aids i det frigjorte Paris og ved Middelhavets strender, men det virker ikke som om roman har vært Per Veldes prosjekt. Kanskje er det sånn at han aldri helt greide å bestemme seg for hva slags bok dette skulle bli?
Hovedproblemet, om man anser dette som en roman eller ei, ligger i at den er alt for lang. 500 sider i et format og i en typografi som gjør at den i normalt utstyr gjerne kunne vært dobbelt så omfangsrik. Raddis! kunne sårt trengt til en kuttvillig redaktør!
Dette betyr på ingen måte at den er uviktig, eller for den saks skyld uleselig. Så lang er den ikke. Men den som skal pløye seg gjennom den, må nødvendigvis ha genuin interesse for stoffet, som best kan beskrives sånn:
Hvordan arta livet seg for en belest student som smått om senn ble trukket inn i den store politiske vekkelsen som på 70-tallet kom til å hjemsøke vårt land? Mye rart kan sies, men dette livet var i det minste aldri kjedelig!
På sitt beste, og det er den titt og ofte, oppfatter jeg Raddis! som et presist tidsbilde. Jeg er litt for ung til å ha vært med på mesteparten av historien, men mitt kjennskap til bevegelsen omtrent fra den gang da Norge sa Nei! tilsier i mine øyne at beretninga er troverdig. Her var mye galskap men ingen skal fortelle oss at vi ikke hadde det gøy!
Tenk deg å få ei amatørteatergruppe til å synge strofer som dette, in front of a live audience som fylte hele fuckins Chateau Neuf:
Dette var alt om SF-prammen
Slik den seiler undergangens veier
Gusse, Løfsnes, Cordtsen, Furre
Monopolkapitalens beste lakeier
Jeg anbefaler boka trygt til alle som var innom rørsla, men vær klar over at du kan komme til å ha lagt både påske- og sommerferien bak deg før du har lest ferdig. Da vil du til gjengjeld sitte igjen med mange gode minner. Men svaret på at intelligent norsk ungdom kunne finne på noe så urmystisk som å falle for idéen om proletariatets diktatur? Det får du neppe uten at det skal holdes mot forfatteren.
For svaret på det spørsmålet framstår som mer og mer uforståelig, jo lengre vi fjerner oss fra begivenhetenes sentrum: Blindern, og deretter noen store arbeidskonflikter, perioden 1968 til et stykke opp på 70-tallet. Sammen med "Den store ml-boka" vil jeg karakterisere "Raddis" som en type nødvdndig grunnforskning.
Ti år seinere var det slutt. Heldigvis, vil jeg si. Men jeg aner ikke hva Per Velde mener om den saken.
Per Velde
Raddis!
Koloritt forlag
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.