Mainstream eleganse
Et sørgelig forbigått album i år. Her hjemme, vel å merke. I hjemlandet England gikk hun faktisk rett til topps.
Vi snakker om et hyggealbum midt i popmusikkens sentrallinje. Likevel i en slags utkant. Fra noe som likner et indie-ståsted, nærmer Ellie Goulding seg mainstream pop - på samme måte som Lady Antebellum beveger seg i retning popmusikken, fra sitt egentlige ståsted i Nashville-country.
Hun skriver all musikken sjøl, hvilket i utgangspunktet gjør hun til noe langt mer enn ei ”syngedame”. Så har hun denne hese, sexy stemmen – fascinerende. Mye mer Maria Mena enn Sidsel Kyrkjebø, for å sette et norsk bilde på det.
Det mest imponerende ved dette debutalbumet, er jevnheten i låtmaterialet. Her fins vel en og annen låt som er sånn midt på treet. Men Ellie Goulding, selv på sitt middelmådige, er langt over det vi vanligvis forbinder med pop-middelmådighet. Ta deg en tur på youtube, og søk deg fram til ”Guns and Horses”, ”Everytime You” og” og ”The Writer”, for eksempel.
Hvor mange reine pop-album har du egentlig i samlinga di, som bare blir bedre og bedre for hver gang du hører på det? ”Lights” er noe av det mest koselige du kommer over i år, hvis du bare er ute etter å kose deg.
Ellie Goulding
Lights
Polydor
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
