Toppen av grunge
Har du lyst på en samling av noe av det aller ypperste som ble prestert innen grunge? Alt er signert Soundgarden.
De lå an til noe virkelig stort allerede i 1991, men så slapp Nirvana sitt ”Nevermind” en måned etter ”Badmotorfinger” – og hvem kunne egentlig konkurrere med ”Smells Like Teen Spirit”.
Fra debuten med ”Ultramega OK” (1988) til avslutninga med ”Down on the Upside” (1996), var Soundgarden helt sentrale i grungebølgen som rulla over kloden fra langt nord i Seattle – helt der oppe, sammen med Nirvana og Pearl Jam.
Soundgarden var et utprega rifforientert band. Sånn var de litt som Rolling Stones. Uten både Keith Richards og Mick Jagger, intet Stones. Uten både Chris Cornell og Kim Thayil, intet Soundgarden. Måten Thayil hamrer ut sine riff på, er eksemplarisk for enhver tungrocker med en gitarhelt i magen.
Tungrock? Om ikke i tradisjonell forstand, så definitivt nærmere Led Zeppelin og Black Sabbath enn underground punk. Soundgarden kunne være støyende – og må spilles høyt! – men var innafor sine rammer et svært så forseggjort produkt.
Var? Ja – de gjorde noen gjenforeningskonserter denne sommeren, og det er vel i den anledning denne samlinga utgis, men det er vanskelig å tenke seg et Soundgarden for alvor på banen igjen. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg ønsker det. Om noen spør meg (og det er det selvfølgelig ingen som gjør), ville jeg anbefale Chris Cornell å konsentrere seg om å få Audioslave på beina (selv om mannen vel stadig vekk har mer enn nok med å holde seg sjøl på beina).
Men her har du altså best of Soundgarden, og du får ”Telephantasm” i et utall varianter; dobbel dvd de luxe version, vinyl osv. osv. Og særlig mye bedre, ble aldri grunge.
Soundgarden
Telephantasm
A&M/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
