Et indie-must
Årets pop/rock-hype så langt. Så hva har Anna Calvi å by på?
Ganske mye, og ikke fordi hun fortsatt befinner seg i begynnelsen av 20-åra. Først og fremst er hun usedvanlig allsidig. Det gjør ikke så mye for meg at musikk kan være vanskelig å sette i bås – det kan ofte være en utprega fordel – men i Anna Calvis tilfelle er det vanskeligere enn vanskelig.
Hun går sine egne veier, hvilket singeldebuten sier sitt om – en oppsiktsvekkende cover av Edith Piafs ”Jezebel”. Den kom høsten 2010, og er ikke inkludert på hennes første album. Men kom ikke her og fortell meg at denne dama ikke er tøff på scenen!
Hun skriver og synger all musikken sjøl, og det er ikke først og fremst det vokale som gjør at en notabilitet som Brian Eno mener hun er ”det mest oppsiktsvekkende på denne sida av Patti Smith”. Calvi synger fint, men det viktigste er holdninga, inngangen til stoffet – attituden. Hennes oppgave her i livet er ikke å produsere hits. Mitt tips er at hun kommer til å få omtrent like mange hits som PJ Harvey og Nick Cave – relevant sammenligning, også musikalsk – det vil si next to none.
Hun kan være teatralsk som Diamanda Galas, men er jevnt over hakket mer tilgjengelig for et bredt publikum. En litt ”hemmelig” Chrissie Hynde.
Det musikalske uttrykket er ”stort”, uten at det på noen måte betyr pompøse orkesterarrangement. Studioarbeidet er gjort med analogt opptaksutstyr, og kompet er et godt, gammeldags rockeband. Lou Reed kunne på kort tid hoppa inn som gitarist i dette bandet.
Klassisk og moderne på samme tid – som vel er det som aller helst kalles tidløst. Jeg er ikke overbevist om at denne plata vil stå igjen som en av årets klassikere, men skal du henge med i den sjangeren som en gang ble kalt indierock – da kommer du ikke utenom Anna Calvi.
Anna Calvi
Anna Calvi
Domino Recording/Playground
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
